SYRLIG BRITE: Jeff Walker i Carcass. Foto: Kristian Ridder-Nielsen / Dagbladet.
SYRLIG BRITE: Jeff Walker i Carcass. Foto: Kristian Ridder-Nielsen / Dagbladet.Vis mer

Groteske historier fra sykestuen

Carcass ga Roskilde en leksjon i morbid death metal.

KONSERT: (Roskilde) Hvem skulle tro at patologistudier og fremmedord fra legevitenskapen skulle gi godt næringsgrunnlag for et av death metal-sjangerens største band. Med låttitler som «Incarnated Solvent Abuse» og «Corporal Jigsore Quandary», har britiske Carcass blitt et av underverdenens mest markante band. På flere måter.

Først som et av bevegelsens mest kontroversielle og musikalsk kompromissløse navn. Omslag med bilder fra obduksjonsbordet skapte mye hodebry for de som skulle selge produktene deres, og det nådeløse grind-øset deres var det få som gjorde etter dem.

Mot midten av 90-tallet nærmest patenterte de  formelen for melodiøs og teknisk death metal skulle høres ut. En oppskrift storheter som In Flames og Killswitch Engage har gjort stor suksess med i seinere år. Noe også bandets frontfigur Jeff Walker så ubeskjedent hinter om til de fremmøtte.

Comeback Carcass var borte i nesten ti år, men i fjor kom endelig det bejublede comeback-albumet, «Surgical Steel».

Så hvordan bærer den finslipte metalen til Carcass seg i sommersola på Roskilde? Åpningssalven «Buried Dreams» er usansynlig stor og mektig, noe som forplanter seg i de noen tusen som har funnet veien inn i Arena-teltet. Det låter sylskarpt, tungt og imponerende.

Walker er en klassisk syrlig brite, knapt 1.65 på sokkelesten, i kledd en litt for stor t-skjorte, posete jeans og langt, flaggrende hår. Han bruker de fleste av pausene til å slenge dritt om techno, indie og alt annet som ikke smaker av metal. Det går også sport i å kaste vannflasker til publikum og komme med dårlige seksuelle metaforer på hvordan man skal te seg på metal-konsert. Heldigvis så gjør han det med et skjevt smil og en god porsjon selvironi.

Carcass er høyt og lavt i den snart 30 år gamle katalogen. Gammelt gull som den buldrende og mer primale «Exhume to Consume» står fint ved siden av mer raffinerte saker som nykommeren «Captive Bolt Pistol». Gitarist Bill Steer på venstre flanke er virkelig i sitt ess og lirer av seg den ene velartikulerte gitarsoloen etter den andre (Carcass pleide faktisk å gi gitarsoloene sine navn i gamle dager).

Overdose 75 minutter er dog lenge for et metal-band av deres type når brorparten av publikum er av det utrente slaget. Dette innser bandet selv, og den siste halvtimen bærer preg av en slags fatigue-følelse. Men det retter seg selvsagt opp igjen med avslutningskanon med tidligere nevnte «Corporal Jigsore Quandary» og minislageren «Heartwork».

Pirk på en ellers plettfri levering.