Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Groteske typer

Absurd karakterologi i leseverdig bok.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: «Han var av granitt, hjerte hadde han kun i bokstavelig mening». Denne karakteristikken gis av den gjerrige sakfører og pengeutlåner Dreverhaven i den nederlandske forfatteren F. Bordewijks «Karakter». Romanen regnes som en klassiker innen nederlandsk litteratur, og er filmatisert og dramatisert som fjernsynsserie. «Karakter» er lagt til mellomkrigstidas Rotterdam, og er en selsom utviklingsroman om den grusomme Dreverhavens uekte sønn Katadreuffe. Han er avlet etter at Dreverhaven - så gjerrig at han ikke engang tar av seg frakken - gir etter for kjødets lyst og nærmest voldtar tjenestepiken Joba. Hun er «en pike av ren rase», og velger å oppdra unge Katadreuffe selv. Forholdet mellom mor og sønn er kaldt og taust, fordi deres karakterfasthet gjør at de bare irriterer hverandre.

Tidsånd

Mer enn noe annet gir «Karakter» et bilde av mellomkrigstidas tidsånd, og den tvetydige bestemmelsen av mennesket etter rase og karakter. Et menneskebilde som for oss virker like grotesk som det er komisk: «Forretningsmannen er av naturen kraftig bygget og må passe vekten». Bondebrødrene hadde «utholdenhet uten hode eller fantasi, (og) det sløve renskrivningsarbeidet var det de egnet seg best til». Eller den lille jenta som har en hes stemme som var «typisk for barn av lavere lag». Til tross for disse uhyggelige karakterstikkene, var Bordewijk en samfunnskritisk forfatter. Dreverhavens hus er «en borg drektig av uhygge», og lagt til Rotterdams uhyggelig fattigstrøk. Her florerer sykdom og sult, og folk kastes på gata for et godt ord. Eller i Dreverhavens tilfelle, «for vågemotets skyld». Sammen med sin medhjelper med en kjeft så svær at barna blir vettskremte, kaster han ut de aller fattigste i et tvetydig håp om å bli dolket i ryggen. For om han fysisk har visse likheter med en ond dickensk gjerrigknark, er boka skrevet etter at «det ubevisste sjæleliv» gjorde sitt inntog i litteraturen. Her er psykologiske finesser og billedlige karakterstikker som både i stil og innhold likner Hamsun. For eksempel den bunnsolide Sellanraa-aktige enfoldige kapteinen; «en bit brakkvann, et levende stykke havn».

Tukt

Bordewijk var selv advokat og skal ha vært så lite privat at han omtalte seg selv i tredjeperson. «Heltene» i denne boka er like sosialt udugelige. Ensomme sterke vekster, med bare ett mål for øye. Katadreuffe holder hele tida stand mot forelskelsen, fordi han ikke kan forstyrres på sin ærgjerrige vei mot målet om å bli advokat, og å knuse sin far, som han på sin merkelige måte også beundrer. Dreverhaven på sin side viser sin faderlige omsorg gjennom tukt, og sier om sønnen at «(...) jeg skal kverke ham, jeg kverker ham til ni tiendedeler, og den ene tiendedelen jeg lar ham beholde, den bitte lille pusten kommer til å gjøre ham stor, han skal, ved Gud, bli stor!». Før han føyer til, som et Jahve mot Job «Den ene tiendedelen, den bitte lille pusten, klemmer jeg kanskje også ut av ham». Språklig er boka litt klumpet. Nå kan ikke jeg nederlandsk, og vet derfor ikke om det skyldes at oversetteren har valgt å være tro mot originalen på bekostning av en viss språklig flyt.