Grovt tilhogd Tveitt

Begeistringens vinder blåser for Geirr Tveitts musikk for tida, sterkt nok til å få musikere inn i studio og verker ut på cd. Siste utgivelse i så måte på svenske BIS bringer oss de symfoniske verkene «Prillar» fra 1931 og den såkalte «Solgud-symfonien», tre satser fra Tveitts ufullførte mastodont av et verk, «Baldurs draumar».

Det dreier seg om førstegangsinnspillinger, om partiturer fullført av unge norske skapende tonekunstnere som Jon Øyvind Næss og Kaare Dyvik Husby og utmerket framført av Stavanger Symfoniorkester under Ole Kristian Ruud.

Men dreier det seg om god musikk? Knapt, om man forlater velviljens lune mottakelighet og lytter til Tveitts proklamasjoner om en ny norskdom i musikken.

Det låter bombastisk, rytmisk, til dels ulidelig firkantet og stivt i melodiføringen. Dette er ingredienser i mye av Tveitts musikk. Men der flere av verkene hans selv skyver den urnorske retorikken til side og åpenbarer klangkunstneren Tveitt med en sjelden melodisk åre, så svarer begge disse verkene til de verste av forventningene Tveitt selv skapte med sine programerklæringer.

Musikken er så utvilsomt Geirr Tveittsk, men knapt den delen av ham som fortjener noen renessanse.