Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Grovt uaktsom voldtekt

Domstolene må lære å legge ansvaret der det hører hjemme, hos overgriperen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FORUTEN DE

fysiske skader en voldtekt kan påføre offeret, ødelegger en voldtekt ofte harmonien i et menneskes forhold til seg selv og omverdenen. Ett øyeblikk, én handling er nok til å invadere et menneskes kropp og sinn. De vanligste reaksjonene er angst og depresjon fordi ofrene føler seg uten egenverdi eller utvikler skyld- og skamfølelse for overgrepet. Det er heller ikke uvanlig at de sliter med selvmordstanker. For mange ofre er voldtekten noe som aldri helt tar slutt, noe som aldri helt slipper taket.

Straffelovkommisjonen mener det er uheldig at skyldkravet for voldtekt ble redusert til grov uaktsomhet ved lovrevisjonen i august 2000. Kommisjonen foreslår derfor at bestemmelsen om grov uaktsom voldtekt ikke videreføres.

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) synes det er meget beklagelig at kommisjonen ikke finner behovet stort nok til å kriminalisere de grovt uaktsomme voldtekter. Det standpunkt kommisjonen har tatt, er i strid med det kvinneperspektiv de lovgivende organer bør søke å ivareta.

VOLDTEKTSFORBRYTELSEN

representerer en alvorlig krenkelse av offerets, som oftest kvinners, personlige integritet. Voldtekt frarøver dem friheten til å avvise tilnærmelser av seksuell karakter og til selv å bestemme over egen seksualitet. Frarøvelsen av denne autonomien over egen kropp oppleves som et svært alvorlig angrep på deres følelsesliv og selvrespekt. Voldtekt rammer i all hovedsak kvinner, og er følgelig ikke bare et angrep på det enkelte voldtektsoffer: voldtekt skaper frykt også hos andre kvinner slik at deres handle- og bevegelsesfrihet blir innskrenket.

Nettopp i forhold til voldtektsbestemmelsen og dens spesielle problematikk, er det viktig også å ha blikket vendt bakover i tid. Voldtektsbestemmelsens verdimessige forankring og berettigelse bør ses i et historisk perspektiv. Tove Stang Dahl, skriver i boken «Pene piker haiker ikke» (1994), om det hun kaller mer eller mindre voldtagbare kvinner. Her fremgår det at helt siden Norske Lov 6-13-16 var det helt avgjørende at ofrene var såkalte uberyktede for at de ble ansett som verneverdige etter loven. «Løsaktige eller beryktede kvinner var ikke like voldtagbare. De hadde jo ikke et rykte eller en kjønnsære som kunne angripes, og kjønnsærens verdi var ratio legis». Clark og Lewis (1977) skriver også om den gruppen av kvinner som loven ikke gir en lik beskyttelse mot voldtekt som de «uplettede».

DET SOM HAR

vært, og fortsatt er et kjennetegn ved voldtektssaker, er at ofrene ikke likestilles med andre ofre for sammenlignbare forbrytelser. JURK vil hevde at voldtektsofre har en mindre grad av rettsbeskyttelse enn andre ofre for legemlig og følelsesmessig integritet. Dette henger sammen med at ofrene for voldtekt må «renvaskes» før de blir tatt på alvor og godkjent som virkelige ofre. Man har stereotype forestillinger om voldtektssituasjonen, voldtektsmannen og offeret. Selve kjernen i slike stereotype oppfatninger av voldtekten, er at partene er totalt fremmede for hverandre, og at gjerningspersonen helt plutselig angriper det intetanende offeret. I «The ideal victim» (Christie, 1986), sier Christie at det eksisterer et gjensidig avhengighetsforhold mellom det han kaller det ideelle offer og den ideelle gjerningsmann. Gjerningsmann og offer lever i en symbiose hvor deres grad av skyld og ansvar for voldtekten bestemmes ut ifra om den andre fremstår som ideell i sin rolle. Et svært vesentlig moment i forestillingen om slike «overfallsvoldtekter», er at offeret utsettes for massiv voldsbruk fra overfallsmannen.

DET ER MOT

denne bakgrunn man må vurdere hensikten og berettigelsen av en voldtektsbestemmelse som også fanger opp og gjør straffbar den grovt uaktsomme voldtekt. Kvinner som ikke oppfører seg slik «lærkefugler» skal blir ofte ikke trodd når de sier de er blitt utsatt for voldtekt.

Et argument for å opprettholde dagens bestemmelse om grov uaktsomhet, er at det etter JURKs oppfatning vil gjøre det enklere å få domfellelser i saker hvor det allerede eksisterer et forhold mellom gjerningsperson og offer. Det er en kjensgjerning at i de fleste voldtektssaker, kjenner overgriper og offer hverandre fra før eller de har nylig stiftet bekjentskap. Det er ikke bare et praktisk behov for å ramme grovt uaktsomme voldtekter, men det er også av prinsipiell betydning at man beholder en regel som ikke først og fremst kun fanger opp de stereotype forestillingene om voldtekt, jfr. ovenfor. En bestemmelse som har potensiale i seg til å ramme relasjonsvoldtektene - de mindre støyende og mer tause «hverdagsvoldtektene», bør på ingen måte fjernes fra straffeloven.

En annen problemstilling som i denne sammenheng må reises, er om offerets stilling som en følge av uaktsomhetsvurdringen vil bli svekket, sammenlignet med en lov som kun straffesanksjonerer den forsettlige voldtekt. Bør man frykte at en fortsatt kriminalisering av grov uaktsom voldtekt i enda sterkere grad enn i dag vil flytte fokus over på offerets adferd? I så fall vil offerets rettssikkerhet bli ytterligere svekket i en allerede vanskelig situasjon.

DOMFELLELSE FOR

grov uaktsomhet forusetter at det er mye å bebreide overgriperen for mangel på aktsomhet. Innbakt i denne normen ligger det et slags «krav» til offeret om å gi uttrykk for at hun ikke vil, at hun er redd osv. Også i relasjon til den forsettlige voldtekt har imidlertid offeret en oppfordring til å gi signaler om at handlingen er uønsket, i og med at det her forutsettes at gjerningsmannen positivt er klar over at han tiltvinger seg seksuell omgang med offeret. Opprettholdelsen av dagens bestemmelse om grov uaktsom voldtekt vil kunne føre til en bedring av offerets posisjon i voldtektssaker, fordi fokus dreies fra offerets opptreden, klesstil, drikkevaner osv., til å handle mer om gjerningsmannens adferd. Gjerningsmannen vil således ikke så lett bli hørt med at han ikke oppfattet offerets uvilje og derved frifinnes. Det hadde vært ønskelig om man fikk bukt med den ansvarsfraskrivelse fra overgripers side som mange voldtektsofre i dag føler at skjer på bekostning av dem og deres troverdighet. Slik det har vært frem til nå, føler mange voldtektsofre at de blir gjort til deltakere i voldtekten av seg selv.

Dypest sett dreier dette seg om det paradoks at ofrene i voldtektssaker ofte blir mistenkeliggjorte, og mangler troverdighet hos påtalemakt og domstol. Denne mangelen på troverdighet er et stort handikap i en rettssal hvor det viktigste for sakens utfall tross alt er å bli trodd. JURK håper at man ved å beholde regelen om grov uaktsom voldtekt etter hvert vil oppnå å legge ansvaret der det hører hjemme, hos overgriperen. En opprettholdelse av dagens regler kan være en spore for domstolene til å endre noen av sine kvinnefiendtlige holdninger.