Gruff Rhys

Kvalitetsvimsing.

CD: Super Furry Animals har i en årrekke skjemt oss bort med plater med høy underholdningsverdi, som et walisisk Flaming Lips uten teaterblod, men med omfattende kostymegarderobe forøvrig. Og de har en virkelig original musiker i fremste rekke. Gruff (fantastisk navn) solodebuterte med lo-fi-morsmålsplata «Yr Atal Genhedlaeth» (trolig walisisk for «Din atale grønnskolling») for et par år siden, men «Candylion» ligger tettere opp til SFAs forseggjorte godteposetilnærming til popmusikken, med alt fra tropicalia og Jim O\'Rourke-aktig avantgarde-folk til steelgitarpop og deilige strykearrangementer signert Sean O\'Hagan. En ganske vimsete helhet å forholde seg til, men vimsete på en tiltalende og substansiell Beck-måte. Slike album skal selvsagt avsluttes med en 14 minutter lang psykedelisk folkrocklåt om flykapring.

Gruff Rhys