Grundig - og langdrygt

Rasisme er som kjent ikke et fonomen av nyere dato her til lands. En av de folkegrupper som til gangs har fått lide under nordmenns fremmedfrykt og fremmedhat, er romani-folket.

I århundreder har det blitt trakassert, ja, endog utsatt for systematisk forfølgelse. Interneringen og tvangssteriliseringen av taterene hører med til de misnt ærerike kapitler i vår nyere historie.

I den senere tid har man begynt å rette søkelyset mot dette og stille krav om at taterene må få oppreisning og erstatning for den forfølgelsen de er blitt utsatt for. det er derfor i rette tid Britt Karin Larsen nå sender ut første bind i en planlagt trilogi om romani-folket. Larsen går grundig til verks, og det står all mulig respekt av hennes foretakende. Som roman betraktet er imidlertid «De som ser etter tegn» en nokså langdryg affære.

Sympati

Det er en kollektivroman med et mylder av personer, fastboende såvel som omstreifere. Som kollekvromaner flest har den skiftende synsvinkel. Begivenhetene blir sett og oppfattet både fra den ene og den annen side, selv om forfatterens sympati, som rimelig kan være, ligger på det reisende folkets side. Forfatteren er rett nok tilbakeholden med direkte kommentarer. Hendelsene taler i all hovedsak for seg selv. Når Larsen går inn i bøndenes og andre fastboendes tankeverden, er det imidlertid som regel gjort for å avsløre fordommer, misforståelser og ubegrunnet frykt. En slik distanse finner vi sjeldnere når det er taterenes tanker som refereres. Men som kjent finnes det brodne kar i alle land, og noen svart-hvitt tegning kan man ikke beskylde Larsen for å ha levert. Det finnes gode og dårlige mennesker både på gårdene og i taterfølgene.

Hva romanen mer enn noe annet viser, er at det handler om to dypt atskilte verdener, om væremåter og livsformer så ulike at man vanskelig kan forestille seg at de lar seg forene. Skepsisen til blandede ekteskap og romantiske affærer på tvers av etniske grenser er like stor på begge sider. Flere slike blir beskrevet i romanen, og handlingsforløpet viser med all tydelighet at denne skepsisen er begrunnet.

Fascinasjon

Men dragningen og fascinasjonen finnes der hele tiden som et uro- og spenningsmoment, og det er nettopp dette som bidrar mest til å skape dynamikk i fortellingen. Som alle utgrupper og omreisende folkeslag er også taterene omspunnet med myter og romantiske forestillinger. At taterene snyter i handel, stjeler, stikker med kniv og med sine magiske evner kan bringe ulykke over folk og fe er så sin sak. Som alle andre fordommer er det en sannhet med modifikasjoner. Like fullt bunner en god del av skepsisen og angsten for taterne i slike forestillinger, den være seg ubegrunnet eller ikke. Dette stikker heller ikke denne romanen under en stol.

Men som 'frifant' og 'naturmenneske' er også tateren gjenstand for fascinasjon og motvillig beundring. Denne fascinasjonen, som forfatteren selv er underlagt, kommer fint fram i romanen. Mest av alt handler det likevel som undertrykkelse, forfølgelse og grov diskriminering, og Larsen gir sterke bilder av hva taterene er blitt utsatt for. Handlingen starter i 1900 (det skal visst alle større romanprosjekter gjøre i dag) og lar oss møte flere taterfølger på reise - for det meste i innlandsbygdene på Østlandet.

Nysgjerrighet

«De som ser etter tegn» er traust og solid fortellerkunst av det gode, gammeldagse slaget. Det er vel og bra, men som kjent kan det blir for mye, selv av det gode. Med sine mange nokså likeartede scener tærer de siste par hundre sidene på tålmodigheten. Like fullt ser vi fram til fortsettelsen. Boka vet nemlig å spille på det elementære i vår omgang med den episke fortelling: nysgjerrigheten etter å vite hvordan det går med de personene som fortelleren har latt oss bli kjent med.