Grundig om fenomenet Berlusconi

Grundig journalistisk håndverk, fortalt med spennende vekselvirkninger mellom analyse og personlig opplevelse.

• Les ukas litteraturanmeldelser

BOK: Fenomenet Silvio Berlusconi er egentlig ikke vanskelig å forklare. Han er forretningsmann, drives av blind tro på reklamens makt og profittens saliggjørende virkninger, og har forsøkt å drive Italia som privat business i fem år. Fenomenet Italia, derimot, nasjonen som har vraket demokratiske prinsipper for å la mannen fortsette sitt dubiøse verk, er vanskeligere å forstå.

Simen Ekern gir oss forklaringene. Det er sammenheng mellom korrupsjonsavsløringene tidlig på 1990-tallet, politikkens materialtretthet og italienernes unike fryd over lek og improvisasjon.

Fenomenet Berlusconi kaster lys inn i mange mørke kroker. Boken er et grundig journalistisk håndverk, fortalt med spennende vekselvirkninger mellom analyse og personlig opplevelse. For meg som har betraktet Italia som åndelig fedreland og fått brynt nesa på italiensk politikk i årtier, er den full av aha-opplevelser.

Et valgmøte

Ekern åpner med et valgmøte fra våren 2006, der arketypene i Berlusconi-menigheten opptrer i samlet flokk. I timen før partisjefen ankommer, drives spenningen opp mot de store høyder. Forza Italias partihymne - en «Eurovisjonsliknende sang» med fengende refreng - blir spilt igjen og igjen. Velgerne synger med. Flere og flere. Høyere og høyere. Grupper av fotballtilhengere fra Milano (Berlusconi eier suksesslaget Milan), trår til med rungende, rytmiske brøl. Så erstattes musikken med marsjtakt og fanfarer. Berlusconi kommer. Spenningen utløses i et unisont skrik av forventning. Berlusconi griper mikrofonen: «Vi, Forza Italia, lover alle italienere den fulle og hele frihet», sier han med fløyelsstemme. «Frihet, frihet, frihet», brøler fotballfansen.

Vi kjenner metodene fra politiske landskap i andre, ikke så veldig fjerne epoker av Europas turbulente historie.

Her i Milano ser vi grepet fra reklamefolk, TV-produsenter og regissører. Hva vil folket ha? Det er spørsmålet. Markedsanalytikere finner svarene. Velgerne får status som forbrukere. Den politiske ledelsen leverer varene. Berlusconis politiske eventyr fortsetter nærmest i rett linje fra hans kommersielle fjernsynsstasjoner, der hovedvekten i programutvalget er lette quizprogrammer med pengepremier, enkel popmusikk og nesten nakne jenter. «Folk vil ha det moro» er en av tesene han har tjent seg til milliardær på.

SER SAMMENHENGER: Simen Ekern, idéhistoriker og debattredaktør i Dagbladet, gir oss forklaringene - på fenomenet Berlusconi, og det komplekse Italia. Foto: STEINAR BUHOLM Vis mer

Berlusconi satte 60 av sine mest durkdrevne reklameeksperter til å bygge opp partiet i 1993. Det ble sjøsatt som et fotballag. «Det kom på banen», som Berlusconi sa, og fikk navn som et unisont brøl fra store stå: Forza Italia (Heia Italia). Jobben med å rekruttere partimedlemmer ble overlatt til reklamebyrået.

En intervjuavtale

I 1994, da Berlusconi gikk sin første runde som statsminister, hadde jeg en intervjuavtale med ham i Roma. Kvelden før ba en rådgiver meg møte i parlamentet. Det var visse regler. Jeg måtte levere spørsmålene på forhånd, forplikte meg til å følge dem, godta at opptakene ble gjort av Berlusconis fotografer og producere, og jeg måtte forplikte meg til ikke å redigere i svarene. Kort sagt. Jeg hadde ikke annet å gjøre enn å si nei. Og avtalen ble kansellert.

Episoden illustrerer to trekk som er blitt gradvis mer framtredende. Berlusconi er ekstremt opptatt av fasaden, og han gjør hva han kan for å styre medias måte å behandle ham på.

Et av de mest illustrerende utslagene av mediepolitikken er Berlusconis opptreden i Europaparlamentet i Strasbourg i juli 2003. Den tyske delegaten Martin Schulz stiller spørsmål ved Berlusconis kontroll over media. Berlusconi svarer: «Jeg vet om en mann i Italia som produserer en film om nazistenes konsentrasjonsleire. Jeg vil gjerne foreslå deg i rollen som sjefsfangevokter. Du ville være perfekt.» Så ler han. Lenge. Han er den eneste. Resten av salen er dørgende stille.

Minutter etterpå blir fjernsynsbildene sendt ut i verden gjennom Eurovisjonen. I NRK viser vi den i fem nyhetssendinger, blant annet Dagsrevyen, samme kveld. Det gjør også fjernsynsstasjoner over hele verden - bare ikke i Italia. Der blir episoden klippet ned og ufarliggjort.

Korrupsjonsanklagene

Man tror gjerne det man vil tro. Jeg kjenner to forretningsfolk i Milano, to brødre. Deres stemmer går i fistel, blikkene svartner og evnen til logisk tenkning blir suspendert når utlendinger kritiserer Berlusconi. De er til denne dag overbevist om at skandalen i Europaparlamentet er et ledd i kjeden av ondsinnete løgner som venstrevridde utenlandske pressen koker opp om Berlusconi.

På samme måte er de overbevist om at alle korrupsjonsanklagene mot partisjefen skyldes at rettssystemet er gjennomsyret av venstreorienterte dommere, plassert der av kommunister, som Berlusconi sier selv.

At mannen ikke sitter i fengsel, skyldes i stor grad at han har brukt sin makt til å få innført lovendringer som gjør at forbrytelsene er foreldet.

Det mener tilhengere det står respekt av. Italienerne var begeistret for korrupsjonsavsløringene tidlig på 1990-tallet. Nå kan man spørre hva det egentlig betød. «I stedet for å få slutt på lovbruddene har han fjernet lovene», sier kritikerne.

Forza Italia ble lansert mer som et party enn et parti. Reklamefolkene inviterte velgerne inn. De skulle ha det gøy og få del i drømmen om velstand. Nå er partyet over. I hvert fall inntil videre.

• Les ukas litteraturanmeldelser.