Grundig om jødehat

En nærmest uunnværlig bok om en uhyggelig tradisjon.

BOK: Det finnes ingen evig og uforanderlig antisemittisme, skriver forfatterne til denne meget betydningsfulle boka. De legger ut på en reise gjennom to tusen år i historien, fra antikken/kristendommen, via middelalderen og opplysningstida, til rasebiologiens tidsalder, holocaust og antisemittismen etter krigen.

Fire former

Man skiller mellom fire forskjellige former for jødehat: 1) Den i antikken og middelalderen religiøst motiverte antijudaismen. 2) Den moderne antisemittismen fra 1800-tallets slutt. 3) «Sekundærantisemittismen» etter holocaust, et jødehat uten jøder. 4) En mer kompleks og fordekt antisionisme med røtter i politisk kritikk sammenblandet med globaliserings- og kapitalismekritikk, og/eller med trekk fra den klassiske europeiske antisemittismen.På mange måter er dette en lesning av historien om fryktens mange forskjellige uttrykk for den såkalt andre , samtidig som det er en historisk datering av de ulike mytenes, fordommenes og vrangbildenes opprinnelse. Vår uvitenhet blir atter en gang minnet om hvor viktig det er ikke å glemme.

Ahasverus

Ett element er de stereotypier som lever videre og vokser i myter som i blant annet i den omkringvandrende jøden Ahasverus. En annen sak er de virkemiddel som har blitt brukt fra tidlig av, og som i vekselspill med stereotypiene florerte og kulminerte i nazismen.Jødestjernen hadde sin opprinnelse allerede på 1200-tallet. Ved det fjerde Laterankonsil ønsket man å se forskjell på jøder, kristne og muslimer ved å markere jødisk identitet med egne klesplagg eller lapper. Den moderne, «vitenskapelig» rasisme så sin kilde allerede i inkvisisjonens tanke om det rene blodet - limpiieza de sangre. De jødefiendtlige argumentene ble forflyttet fra religion til natur - i motsetning til det tidligere religiøse jødehatet.

Giftig blod

«Det {lsquo}blodet\' det her var snakk om, var selvsagt ikke uten religiøse understrømmer. Det dreide seg ikke om den moderne genetikkens eller den romantiske rasismens {lsquo}blod\', men et {lsquo}blod\' som var forurenset, infisert og forgiftet av jødenes antatt blodige riter med det rene, kristenmanns blod,» står det i denne boka.Konsentrasjonsleirene hadde sin forløper i de første spanske judenrías, hvor jøder som vegret seg å konvertere til kristendommen, ble isolerte. Antisemittismen framstår som et slags mentalt skrekkvirus som gang på gang har mutert i hjernene på majoriteten i de samfunn der jødene slo seg ned. Man så jøder overalt: «I teologien var Djevelen den fremmede. I det sosiale og kulturelle rom var jødene de fremmede».

Også Luther

Og selv om man brukte jødenes egne kunnskaper, var det en enkel ting å omgjøre det fordelaktige til en ulempe. En god lege ble lett en demon i Djevelens tjeneste. Selv Luther var en representant for denne programmerte redsel. Han rekapitulerte og oppsummerte alle de drivkrefter som tidligere hadde vært synlige i den religiøse antisemittismen, som rettferdiggjorde forfølgelser med forfølgelser. For Luther skrev at «jødene er giftslanger som kan krype inn i rasshølene deres».Når jeg leser denne meget informasjonsrike, skremmende, og på mange måter uunnværlige boka, sitter jeg også igjen med tanken at den negative karakteriseringen av jødene gjennom historien er et speilbilde og en fortegnelse over angripernes mørke/andre side. Dette er ei bok som lever lenge og som fortjener å reise videre ut over landegrensene og inn i andre kulturkretser enn den norske.