SUPERSTJERNE-JESUS: Hans-Erik Dyvik Husby teaterdebuterer som Jesus - folkeforfører, demagog og superstjerne. Foto: DET NORSKE TEATRET
SUPERSTJERNE-JESUS: Hans-Erik Dyvik Husby teaterdebuterer som Jesus - folkeforfører, demagog og superstjerne. Foto: DET NORSKE TEATRETVis mer

Grunn Messias

«Jesus Christ Superstar» er fiks, men overflatisk

MUSIKAL: Potensialet for hva denne oppsetningen kunne ha vært, er ikke utnyttet.

Kjedelig blir aldri «Jesus Christ Superstar». Til det er de visuelle effektene for mange og for morsomme. Herodes? residens er et Playboy Mansion med herskeren som en Hugh Hefner (Sigve Bøe) i blå badebukser, mens Pontus Pilatus (Hildegunn Riise) i sitt hjem boltrer seg i rød silkenattkjole på delikat hvitt sengetøy. Disipler i drag, en Maria Magdalena med skjelvende gange og hengende armer (Charlotte Frogner) og en koreografi (Belinda Braza) full av allusjoner til popkultur på begge sider av Atlanteren gir nok å se på. Men det estetiske er ikke nok i seg selv. Heroin Chic har vært sedvanlig skikk i motefotografiet i flere tiår, og provokasjonskraften er for lengst forsvunnet.

Skulle en samtids-superstar hatt sprengkraft i dag, måtte man ha oppdatert innholdet. Det gjøres ikke. Oppsetningens Jerusalem likner mer på området under motorveien mellom Operaen og Oslo S enn på dagens Israel. Fremdeles er det romerne som er okkupasjonsmakt i Jerusalem, og palestinaskjerf og viftende skytevåpen brukes bare som visuell pynt. Det er greit, det er teksttro og retter seg etter både bibel og opprinnelig musikalmanus. At øvrige effekter blir stående som bare utvendige, pyntaktige og tomme er verre, og det setter en begrensning, en unødvendig begrensning, for hvor langt denne oppsetningen kan nå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mye har allerede vært sagt og skrevet om valget av Hans-Erik Dyvik Husby i rollen som Jesus. Mer følger, også i denne anmeldelsen.

Men det er den desillusjonerte Judas, spilt av Frank Kjosås, som er forestillingens egentlige hovedperson. Judas er den som gjennom de valg han tar setter begivenhetene i gang. Han er følgesvennen som er blitt en tviler, den troende som mener at hans leder er i ferd med å miste grepet om virkeligheten. Han har trodd på en bevegelse, på ideer om frihet, likhet og brorskap, kamp mot fattigdom og for menneskeverd, men nå handler ikke lenger bevegelsen om ideenes gjennomslagskraft, men om en enkelt manns troverdighet.

I Judas? øyne har Jesus mistet kontrollen, og han er blitt både sin egen og sine disiplers fiende. Judas er både bekymret og redd og sint fordi hanmener Jesus har latt egen popularitet gå til hodet på seg. Som han synger: «Han er berre ein mann, han er ingen gud».

I rollen framstår også Frank Kjosås som rockestjerne. Hans fysiske likhet med Pete Doherty er understreket gjennom sminke, klesdrakt og kroppsbruk. Men hans fag er fortsatt skuespillerens. Frank Kjosås har kapasitet til å utnytte mulighetene i rollefiguren. Det har han vist i tidligere roller, og det viser han også mot slutten av denne forestillingen. Men i store deler av «Jesus Christ Superstar» demper han egne talenter. Om dette er noe han gjør av eget initiativ eller om det er noe han har fått beskjed om å gjøre av hensyn til motspilleren, kan bare ensemblets indre krets vite.

Hans-Erik Dyvik Husby har en naturlig troverdighet som stormannsgal folkeforfører, fanatisk-demagogisk anfører og karismatisk superstjerne. Hans uttrykk er rockeartistens, ikke skuespillerens.

Hans uttrykksregister er begrenset og i hele første akt virker han stiv og maniert, fri bare når han synger, men da er hans kroppsspråk og mimikk slik det kunne ha vært under enhver annen konsert. At publikumuansett ville assosiert hans Jesus med Hank von Helvete, er sannsynlig.

Men her oppmuntres de til det, og ikke bare gjennom Husbys egen framtreden. Det er som om regissør Ulfsby, scenograf Nora Furuholmen og musikalsk ansvarlig Svenn Erik Kristoffersen har bygd hele sin oppsetning rundt Husbys andre scenepersonlighet.

Vi ser bandmedlemmer i Turbo-seilerhatt og stripete trøye. Lydnivået egner seg til tider bedre for utekonsert enn for teatersal, Turbo-diksjon er ikke tekstvennlig. Undertegnede opplever også et flertall av de nye musikalske arrangementene som masete, men innser at akkurat dette er et smaksspørsmål.

Synligst er oppsetningens svakheter i første akt. Etter pause og oppgjøret mellom Jesus og Judas får «Jesus Christ Superstar» en nerve den manglet i første halvdel. En dyster oppgitthet setter inn. Den rådende stemningen er desperasjon. Hans-Erik Dyvik Husby går inn i en dypere fase av egen rolletolkning og virker oppriktig pint og plaget.

På dette tidspunktet slutter også Frank Kjosås å bremse seg selv. Sekvensen med Judas? sammenbrudd og selvmord er stykkets aller, aller sterkeste, og i denne, som i scenene som kommer etter den, vises det klart og tydelig hvilken oppsetning dette kunne ha blitt, hadde Ulfsby & co. klart å dyrke innhold mer enn effekter hele musikalen igjennom.