Grunneiere tilsidesettes

Forslaget til ny minerallov representerer på flere viktige punkter et radikalt brudd med tidligere norsk lovgivning.

Vår någjeldende bergverkslov av 1972 skiller mellom de mutbare mineraler, som har egenvekt over 5, og alle andre mineraler. De mutbare mineralene tilhører tradisjonelt Kongen (staten), som benytter sin eiendomsrett til å stille dem til disposisjon for private prospektører ved prinsippet om bergfrihet. Alle andre mineraler tilhører etter norsk rett i dag vedkommende grunneier. Proposisjonen representerer på flere viktige punkter et radikalt brudd med tidligere norsk lovgivning. Mest iøynefallende er forslaget om å utvide bergfriheten til å gjelde alle mineraler, uansett egenvekt. Dette gjelder dog med unntak for de rene byggeråstoffer.

Denne utvidelse av bergfrihetprinsippet forutsetter at grunneierens rådighet over de hittil ikke mutbare mineraler i prinsippet skal sjaltes ut til fordel for prospektøren. Dette medfører både prinsipielt og praktisk betydelige problemer ved gjennomføring av loven.

Samtidig tar lovforslaget sikte på å gjennomføre et konsekvent prioritetsprinsipp på liberalistisk grunnlag. Dette viser seg i første omgang ved at det ikke foreslås noen samfunnsmessig kontroll med leting og undersøkelse etter mineraler. Enhver skal kunne søke om tillatelse til leting og undersøkelse etter samtlige mineraler. Tillatelse kan bare nektes dersom vedkommende har brutt bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Ikke før på stadiet for driftskonsesjon eller eventuelt tillatelse til ekspropriasjon av rettigheter til fordel for prospektøren, bringer lovforslaget inn et krav om offentlig konsesjon eller tillatelse på grunnlag av individuell prøving.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Motivet for å tillate mest mulig fri prospektering er å inspirere private prospektører til å lete etter mineraler og undersøke eventuelle forekomster. Dette medfører at prospektøren bør ha en viss fortrinnsrett til å disponere over vedkommende forekomst.

På den annen side tilsier behovet for samfunnsmessig kontroll med disse viktige og ikke reproduserbare ressurser et konsesjonssystem. I samme retning taler forholdet mellom en lov om utvinning av mineraler og annen lovgivning, som tar sikte på regulering av utnytting av landets ressurser. En absolutt fri prospektering kan gjøre annen lovgivning om arealbruken delvis illusorisk.

Det er nødvendig med en kort gjennomgåelse av lovens system for å påvise de følger lovforslaget vil få. Det grunnleggende prinsipp i proposisjonen for retten til å disponere over en forekomst av mineraler er knyttet til en regel om første prioritet for rett til undersøkelse. Denne prioritet regnes fra den dag en søknad om tillatelse til undersøkelse kommer inn til direktoratet for mineralforvaltning. Bare en undersøker med best prioritet kan søke om utmål for mutbare mineraler. Utmålshaveren har enerett til å nyttiggjøre seg de mutbare mineraler i utmålsområdet. De ikke mutbare mineraler gir proposisjonen betegnelsen «registrerbare mineraler». Bare en undersøker med best prioritet kan søke om registrering av rettigheter til slike mineraler. Best prioritet gir enerett for utmålshaveren, respektive registreringshaveren til å få driftskonsesjon.

Det kreves ingen vurdering av søkerens kvalifikasjoner og hans planer på undersøkelsesstadiet eller på utmålsstadiet. Dette innebærer at en prospektør uten kvalifikasjoner eller reelle planer kan bli sittende lenge med enerett til en forekomst uten at offentlige organer kan hindre det.

Lovforslaget innebærer at når myndighetene skal vurdere spørsmålet om driftskonsesjon eller eventuell ekspropriasjonstillatelse til fordel for en bestemt prospektør, sitter han allerede på grunnlag av lovens bestemmelser med en enerett til å få disse rettigheter. Myndighetene har derfor ikke noe valg.

I motsetning til dette mangler den någjeldende svenske minerallag av 1991 ikke kauteler til å sikre en viss samfunnsmessig kontroll med utvinning av mineraler.

Som ovenfor nevnt tar lovforslaget sikte på å sjalte ut grunneieren som part i den prosedyre frem til utvinning som er forutsatt. Dette begrunner departementet særlig med at det nåværende regelverk vanskeliggjør prospekteringen vedrørende de ikke mutbare mineraler. Departementet anfører at både mineralnæringens interesser og offentlige behov nødvendiggjør en utvidelse av retten til leting og undersøkelse. Grunneierens prinsipielle stilling etter någjeldende lov er imidlertid ikke til hinder for at det kan gis bestemmelser som letter adgangen til leting og undersøkelse for en prospektør i rimelig og tilstrekkelig grad.

Det er heller ikke i forbindelse med selve adgangen til leting og undersøkelser at de viktigste innvendinger mot lovens behandling av grunneieren er å finne. Det sentrale er lovens system, som ligger i den monopolstilling som lovens bestemmelser gir en prospektør med «best prioritet», og den tilsvarende tilsidesettelse av grunneieren.

Lovforslaget inneholder ingen virkelig begrunnelse for at det er nødvendig eller overveiende hensiktsmessig av samfunnsmessige grunner å ta fra grunneieren hans stilling som eier av de ikke mutbare mineraler.

De ikke mutbare mineraler omfatter bl.a. slike stoffer som kalk, dolomitt, skifer o.l., foruten diamanter. Flere av disse stoffene finnes rikelig i dagbrudd. I proposisjonen finnes ingen redegjørelse for at det her skulle være tilsvarende like tyngende omkostninger til leting og undersøkelse som med de mineraler som nå er mutbare, og som kan berettige til å gi prospektøren enerett på bekostning av grunneieren. En annen sak er at visse næringsmessige interesser vil være tjent med det nye lovforslag på dette punkt.

Etter de generelle regler i lovforslaget kan grunneieren ikke velge hvilken prospektør han vil overdra sine rettigheter til. Han står heller ikke fritt til å utnytte de registrerbare mineralene selv, dersom en prospektør har skaffet seg undersøkelsestillatelse med «best prioritet». Det er derfor vanskelig å finne dekning for de anførsler som næringsminister Sponheim ga i en radiodebatt 25. november 1999 om grunneierens stilling i henhold til lovforslaget.

Lovforslaget forutsetter at grunneierens rett skal elimineres ved frivillig avtale eller om nødvendig ved ekspropriasjon til fordel for vedkommende prospektør, jfr. ''27 og 35.

Etter dette hører man ikke mer i lovforslaget om grunneieren før i lovens overgangsbestemmelser, '69, pkt. 2. Der er det bestemt at grunneieren kan søke direktoratet om undersøkelsestillatelse for registrerbare mineraler på sin eiendom innen 4 år fra lovens ikrafttredelse. Undersøkelsestillatelsen skal i så fall ha prioritet fra dagen før lovens ikrafttredelse.

Dette innebærer at etter 4 år fra lovens ikrafttredelse vil ingen grunneiere i Norge lenger ha noen særrett i forhold til registrerbare mineraler på sine eiendommer. Det ses da bort fra retten til å motta ekspropriasjonserstatning. Det er forståelig at både Miljøverndepartementet og de berørte grunneierorganisasjoner sterkt har protestert mot lovens behandling av grunneierne.

Forslaget til lov om mineraler foreligger for øyeblikket til behandling i Stortingets næringskomité. Det er fremdeles ikke for sent å foreta nødvendige endringer på de hovedpunkter som er nevnt ovenfor.