Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Grunnforskning må vernes om!

«Det er uavhengige forskeres nysgjerrighetsmotiverte arbeid som har gitt oss de grunnleggende og banebrytende ideene.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vår kultur bygger på grunnforskning. Vår kultur er uatskillelig knyttet til innretninger og tankegods basert på vitenskapelige aktiviteter.

Ting som vi til daglig omgir oss med (f.eks. TV, radio, datamaskiner, kjøkkenmaskiner, biler, fly, båter, de fleste klesplagg, verktøy, viktige bygningsmaterialer) eksisterer takket være oppdagelser gjort av grunnforskere. Det er kort og godt forskning av typen grunnforskning som ligger til grunn for den vestlige kulturs suksess til nå.

Mange vil innvende at disse påståtte frukter av grunnforskning egentlig må tilskrives anvendt forskning og industriell utvikling. For det er jo ingeniører og produktutviklere som lager og utvikler alle teknologisk baserte innretninger. Men da glemmer man at de grunnleggende prinsippene som ble oppdaget før noen i det hele tatt fikk ideen om å utvikle disse innretningene, må tilskrives grunnforskning.

Det er uavhengige forskeres nysgjerrighetsmotiverte arbeid som har gitt oss de grunnleggende og banebrytende ideene, som har åpnet for utvikling av nye, ofte revolusjonerende innretninger og danner fundamentet for dagens små og store industribedrifter. Det å sette disse nye grunnleggende ideene sammen slik at de utgjør en salgbar vare eller løser et bestemt problem, må ikke forveksles med grunnforskning. Begge typer forskning har sin berettigelse og fortjener støtte. Det er imidlertid et problem at de fleste politikere og byråkrater ikke ser at det er fundamentale forskjeller mellom den type forskning som er avhengig av ideer skapt ved grunnforskning, og grunnforskningen selv.

Banebrytende oppdagelser kan ikke bestilles, lokkes eller tvinges frem; det er meningsløst og ressurssløsende å tvinge grunnforskning inn i definerte programmer og satsningsområder. For å klargjøre denne påstanden, trekker jeg frem utviklingen av transistoren, som antakelig er den viktigste oppfinnelsen i det 20. århundre. Bell-laboratoriene i USA ønsket å utvikle et nytt prinsipp for elektronisk forsterkning av signaler, fordi de vakuumrørene som ble benyttet til å forsterke datidens telefonisignaler, var upålitelige og trakk store mengder energi. Et fremragende utviklingsarbeid førte til at Bill Shockley, Walter Brattain og John Bardeen fikk Nobel-prisen i 1956. Fruktene av deres innsats, utviklingen av transistoren, la grunnlaget for bl.a. elektronikkgigantene Texas Instruments, Intel Corporation og Sony Electronics. Silicon Valley-eventyret er også et barn av transistorteknologien. I glansen av denne eventyrlige utviklingen er det lett å overse det faktum at grunnforskeres forutgående etablering av halvlederprinsippet, dvs. teorier om elektrisk ledning i bestemte grunnstoffer, var en absolutt forutsetning for Bell-forskernes suksess.

Eksempelet med transistoren viser hvordan anvendt forskning er helt avhengig av eksisterende kunnskaper generert ved grunnforskning. Det var ingen politiker, næringslivsaktør eller forskningsrådsprogram som bestilte oppdagelsen av halvlederprinsippet.

Oppdagelsen var et resultat av grunnforskeres trang til å stille sin egen nysgjerrighet. Det er altså først etter at den grunnleggende ideen er skapt, at anvendt forskning, utvikling og markedsføring kan omgjøre ideen til økonomisk fortjeneste og arbeidsplasser. Til tross for dette viser forskningspolitikken i Norge at myndighetene ikke forstår hvor viktig grunnforskning er. Støtten til fri grunnforskning avtar stadig, mens programforskning og klart anvendt forskning får stadig mer støtte. Dersom våre forvaltere ikke innser viktigheten av grunnforskning, vil all ny utvikling etter hvert bestå av banale teknologiske fremskritt, som å utvikle større og flatere TV-skjermer, raskere og mindre datamaskiner, hippere mobiltelefoner, forbrenningsmotorer som gir litt høyere effekt, etc. Vi risikerer å ende opp med ren industriell utvikling myntet på kortsiktig profitt, mens banebrytende, uforutsigbare (ikke bestillbare) nye prinsipper og innretninger vil bli stadig sjeldnere. Er det virkelig denne typen utvikling vi ønsker? Hvem tar ansvaret for grunnforskningen? De fleste politikere mener egentlig «anvendt» forskning, eller «vitenskapelig basert utredningsarbeid» når de snakker om forskning. Politikere og næringslivsfolk er dessuten skjønt enige om at den typen forskning man bør støtte, må kunne gi økonomisk avkastning innen rimelig tid. Hva så med aktørene fra universitet og forskningsråd, de institusjoner som burde være grunnforskningens høye beskyttere og garantister? Det er et urovekkende faktum at stadig flere universitets- og forskningsrådsbyråkrater og mange av forskerne selv synes å overse grunnforskningens berettigelse. Begrepet «grunnforskning» brukes sjeldnere og sjeldnere, og blir etter hvert assosiert med noe gammeldags og lite interessant. Forholdene legges stadig mer til rette for at universitetsforskere skal ta aktivt del i anvendt forskning. Det blir stadig enklere å få støtte til forskning om man kan sannsynliggjøre at prosjektene vil føre til utvikling av et kommersielt interessant produkt innen overskuelig fremtid. Dette er isolert sett positivt, men det er foruroligende at støtten til grunnforskning og forståelsen for dens viktighet samtidig avtar. Det er stadig vanskeligere å finne midler til såkalt fri forskning i Forskningsrådet, og ved universitetene innfører man nå «satsningsområder», «profilert forskning», «tematisk forskning» etc. som skal stimulere forskerne til å arbeide med prosjekter innen rammer som er definert av byråkrater og politikere. Det siste grepet er opprettelsen av de såkalte Sentra for fremragende forskning. Dette er et produkt av universitetenes og Forskningsrådets nyeste idé om at man må styre forskerne til samlet, helst tverrfaglig innsats om noen få utvalgte satsningsområder - utpekt av universitetene. Men dette blir jo aldeles feil! Det er ikke fremragende forskning, men den type forskning som passer best inn under satsningsområdene, som blir favorisert i denne modellen. Hvem tar ansvaret for å opprettholde en livskraftig og uavhengig grunnforskning av høyeste kvalitet i en slik situasjon?

Hvordan bli bedre? I kjølvannet av evalueringer der internasjonale panel nylig konkluderte med at det ikke står spesielt bra til med sentrale deler av vår naturvitenskapelige forskning, diskuteres det hvordan man kan øke kvalitetsnivået på norsk naturvitenskapelig forskning. Våre byråkrater foreskriver nå ytterligere styring ovenfra i form av satsningsområder, tematisk forskning etc., for å samle forskere til å jobbe mot bestemte mål. Dette ville fungert i en bedrift, der målet er økt effektivitet og profitt. Men faktum er at disse tiltakene vil svekke den frie grunnforskningen ytterligere. Vi må nå sette inn tiltak for å verne om den frie grunnforskningen ved universitetene. Vi må identifisere forskere som utmerker seg ved å drive grunnforskning av høy kvalitet, og hjelpe disse til å fortsette med dette. Alle andre tiltak bør være sekundært til dette.

Sverige viser vei - igjen. I Sverige omorganiserte man tidligere i år sine forskningsråd og gjorde som i Norge, dvs. man samlet alle rådene i ett organ, Vetenskapsrådet. Men til forskjell fra Norges forskningsråd forkynner det svenske Vetenskapsrådet: «Vetenskapsrådet stödjer grundforskning av högsta kvalitet för att försäkra Sverige en position som ledande forskningsnation.» Merk dere det, alle dere i Norge som ikke forstår vitsen med grunnforskning: Svenskene, som har langt større tyngde enn Norge som forskningsnasjon, satser nå på å trekke opp grunnforskning av høy kvalitet som forskningsområde nr. 1! Om noen år vil våre myndigheter forstå at dette er veien å gå også i Norge. Men hvorfor vente til det kanskje er for sent? Sats på grunnforskning av høy kvalitet nå, mens vi ennå har midler som kan investeres i slike aktiviteter - grunnforskning er den eneste forskningsaktiviteten med potensialer for virkelige landevinninger!

Hele Norges coronakart