«OLA»: Sakkyndig psykolog Sverre Asmervik forteller historien om «Ola» (12), som ble plassert i enetiltak. Illustrasjonsfoto: Jonas Frøland / 

NTB Scanpix
«OLA»: Sakkyndig psykolog Sverre Asmervik forteller historien om «Ola» (12), som ble plassert i enetiltak. Illustrasjonsfoto: Jonas Frøland / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Barnevern

Grunnleggende rettigheter er ikke noe vi skal behøve å kvalifisere oss for

Hvorfor skal man stille langt lavere krav til profesjonelle, som håver inn seks-ni millioner pr. år, enn til en enslig forelder?

Meninger

Den siste tiden har vært preget av en debatt om barnevernets bruk av såkalte enetiltak, altså der hvor opptil åtte voksne i turnus, to og to av gangen, passer på ett barn. La meg fortelle historien om 12-åringen «Ola» og hans sørgelige liv i enetiltaket, der han hadde vært i ett år da jeg, som sakkyndig psykolog, snakket med ham.

PSYKOLOG: Sverre Asmervik.
PSYKOLOG: Sverre Asmervik. Vis mer

Gutten var knapt skolemoden da han første gang ble plassert i fosterhjem, deretter barnehjem og nok et fosterhjem. I det siste gikk det ikke så verst, han var blitt elleve år og likte seg sågar på skolen, hadde venner, lite fravær. Så hadde han noen utageringer i fosterhjemmet, hvorpå barnevernet fant at han burde settes i enetiltak, til tross for at fosterforeldrene sa seg villige til å ha ham, om de bare fikk mer avlastning.

I stedet ble gutten sommeren 2016 flyttet til en annen landsdel og plassert i hva man ganske treffende kan kalle Huset AS, en enkel liten enebolig, langt fra naboer og isolert fra ethvert normalt, sosialt liv. Olas tilværelse tok en dramatisk vending da han, ikke helt ulogisk, fant at han nå bodde på «en institusjon» og (blant annet derfor) nektet å gå på skole. Ola ønsket å leve «normalt».

Et fosterhjem kunne falle innenfor den rammen, men ikke enetiltaket, og stadig kan man følge guttens logikk. «Hjemmeundervisning» ble prøvd, men Ola nektet også det. Da jeg sommeren 2017 samtalte med ham, som et ledd i min utredning, sa han at han følte seg som i fengsel. Om han fortsatt skulle bo der, ville han «ta selvmord».

Dagene var innholdsløse, nær sagt null kontakt med jevnaldrende, bare med åtte voksne i turnus. Man trenger ikke være psykolog for å hevde at et slikt liv nærmer seg det meningsløse. At Ola hadde truet med selvmord, ble nærmest bagatellisert av de ansvarlige, med den begrunnelse at de «ikke hadde hørt det før».

Som del av min utredning hadde jeg følgende dialog med saksbehandler i barnevernet: Hvordan vurderer dere i dag plasseringen på Huset AS? Vi tenker at han skal være der i sin oppvekst til han er 18 og kanskje lenger, som ettervern. Men han har jo ikke gått på skole det siste året? De har hatt veldig lite utagering den siste tiden. Og man har unngått tvangsprotokoller.

Man kan spørre: Hvilken forelder ville sluppet unna med det? Sønnen min har riktignok ikke gått på skole det siste året, men han har hatt «veldig lite utagering den siste tiden». Alle vet at det å ikke få en 12-åring på skolen i ett år, er et sikkert premiss for omsorgsovertakelse. Hvorfor skal man stille langt lavere krav til profesjonelle, som håver inn seks-ni millioner pr. år, for blant annet å få barnet til skole, enn til en enslig forelder?

Saksbehandler sier videre: «Men vi må jo stole på at Huset AS tar de vurderinger som er til guttens beste.»

Ja, må man det? Jusprofessor Blandhol treffer spikeren der den bør treffes når han uttaler: «Private legger premisser for videre tiltak. Det er det samme som å la eiere av asylmottak anbefale om beboer skal innvilges asyl eller ikke.» For da lederen for Huset AS avga forklaring for fylkesnemnda, der Olas videre skjebne skulle avgjøres, var det som å høre noen be for sin syke mor. Den ene fagfrasen avløste den andre: viktigheten av «relasjonsbygging», «trygge Ola emosjonelt» osv. osv.

Hvordan kan noe av dette oppnås når barnet, forståelig nok, mistrives så sterkt at selvmord blir et alternativ? Ser man ikke at det er noe riv ruskende galt med strukturen? Omgitt av bare voksne, ingen skolegang eller omgang med jevnaldrende – mens alt dette var på plass i fosterhjemmet han forlot?

Følg pengene! sier en del økonomer, når motivet for et standpunkt ikke synes åpenbart. Og gjør vi det i Olas sak, ser vi at Huset AS i 2016 hadde en omsetning på nær 50 millioner og et overskudd før skatt på nær 3,5 millioner. Ikke rart da at lederen i sin forklaring for nemnda sterkt tilrådde fortsatt plassering hos dem, poengtert med denne onelineren: «Vi har ingen historie på å gi opp!»

Nei, selvsagt, når det kan ligge innpå ni millioner i potten, gir man ikke opp så lett. Jeg angir ikke dette som mitt syn, men noen vil kanskje spørre: Er barnet Ola blitt redusert til en pengemaskin? Historien viser jo at han tross alt fungerte langt bedre i fosterhjemmet enn i Huset AS?

Hva kan så være løsningen for de emosjonelt hardest skadde barna? Min faglige oppfatning er at enetiltak må være absolutt siste utvei, det synes ofte å være mer destruktivt enn det motsatte. Barn som dreper, og som kunne blitt skyldig i mordbrann, har kommet fra enetiltak. Hva om man tenkte utenfor den såkalte boksen? Det er faglig enighet om at fosterhjem er langt å foretrekke framfor enetiltak. Så kanskje man igjen kunne følge pengene? Og bruke en brøkdel av de millioner som i dag tilflyter ulike AS-er, på forsterkede fosterhjem?

Det er ikke til å komme fra at lønn for de fleste er en viktig motivator. Det betyr ikke nødvendigvis at godt betalte fosterforeldre gjør det «bare for pengene», da ville de snart bli avslørt. Det taler også til fosterforeldres fordel at disse sjelden, i motsetning til private AS-er, blir oppfattet av barnevern, fylkesnemnd eller domstol som premissleverandør for videre tiltak for barnet.

Et tankekors kan også være dette: Hva kunne man ikke ha oppnådd med en brøkdel av de millioner som i dag pøses ut på enetiltak, om man satset på tiltak rundt biologisk familie?

Slik satsing vil ikke alltid være realistisk mulig, men er i dag så fjernt fra gjengs faglig tenkning at det ikke kan skade å nevne muligheten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook