Den siste tiden har vært preget av en debatt om barnevernets bruk av såkalte enetiltak, altså der hvor opptil åtte voksne i turnus, to og to av gangen, passer på ett barn. La meg fortelle historien om 12-åringen «Ola» og hans sørgelige liv i enetiltaket, der han hadde vært i ett år da jeg, som sakkyndig psykolog, snakket med ham.

Gutten var knapt skolemoden da han første gang ble plassert i fosterhjem, deretter barnehjem og nok et fosterhjem. I det siste gikk det ikke så verst, han var blitt elleve år og likte seg sågar på skolen, hadde venner, lite fravær. Så hadde han noen utageringer i fosterhjemmet, hvorpå barnevernet fant at han burde settes i enetiltak, til tross for at fosterforeldrene sa seg villige til å ha ham, om de bare fikk mer avlastning.

I stedet ble gutten sommeren 2016 flyttet til en annen landsdel og plassert i hva man ganske treffende kan kalle Huset AS, en enkel liten enebolig, langt fra naboer og isolert fra ethvert normalt, sosialt liv. Olas tilværelse tok en dramatisk vending da han, ikke helt ulogisk, fant at han nå bodde på «en institusjon» og (blant annet derfor) nektet å gå på skole. Ola ønsket å leve «normalt».