Grunnleggende svikt

Norges bevilgninger til forskning øker. Men det er den næringsrettede og brukerstyrte forskningen som øker – den forskningen som skal løse praktiske problemstillinger som samfunnet til enhver tid står overfor – det være seg mht. helse, klima eller energi. Som direktøren for Norges forskningsråd (NFR), Arvid Hallén, understrekte da årets Statsbudsjett ble lagt fram, taper den frie, nysgjerrighetsdrevne og langsiktige grunnforskningen i Regjeringens tildeling til norsk forskning. Til tross for at lønninger og kostnader har økt, har NFRs allokering til denne type forskning vært uforandret eller gått ned de siste åra.

Ordet «forskning» brukes på mange måter: Vi får vite at «nyere forskning viser at omsetningen i varemagasinene ikke minsker ved kortere åpningstider». Og vi får vite at norske forskere har vist hvordan hjernen lager et indre kart over omgivelsene – og dermed bidratt til å forstå hvordan vi orienterer oss i våre omgivelser. Det er dette siste forskere referer til når de snakker om den frie, grunnleggende – og langsiktige – forskning. Det er denne type forskning som har brakt oss dit vi kunnskapsmessig er i dag, på godt og vondt.

Forskningsmiljøene rapporterer at de utfører stadig mer grunnforskning; «grunnforskning[en har] som andel av fastlands-BNP […] steget jevnt ved hver måling siden 1999 (fra 0,28% til 0,36%)» (s. 19 i «Evne til forskning», Det Norske Videnskaps-Akademi, 2008). Dette gir et feilaktig bilde av virkeligheten – det er den såkalte «målrettet grunnforskning» (grunnleggende forskning knyttet opp mot spesifikke problemområder) som øker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alle har mobiltelefon. Men ikke alle vet at det var matematikeren James Maxwell som la grunnlaget for dagens telefoni på midten av 1800¬-tallet. Avdøde professor Otto Bastiansen, tidligere rektor ved Universitetet i Oslo og preses i Det Norske Videnskaps-Akademi, reflekterte en gang rundt de maxwellske likningene og deres anvendelser. Hvis et NFR-liknende forskningsråd på 1800-tallet hadde ønsket å utvikle et system for fjern- og massekommunikasjon, ville da et eventuelt målrettet forskningsprogram prioritert økonomisk støtte til arbeid med disse likninger? Neppe. For hvorfor skulle noe så abstrakt som elektromagnetiske likninger ha noe å gjøre med mulighetene for å utvikle et moderne kommunikasjonssystem? Man burde heller støtte prosjekter som kunne utvikle en avansert form for ropert, lyssignaler eller noe liknende – vel fundert på kjente erfaringer. Relevansen er lett å påvise i ettertid, men så godt som umulig å forutsi i forkant.

Abstrakte fagdisipliner som tallteori og logikk er retninger innen matematikk som også har forandret vår hverdag: disse har lagt grunnlaget for all moderne datateknologi og koding av informasjon. Når vi taster inn koden for bankkortet vårt bruker vi resultatene av denne forskningen.

På tilsvarende måte har den frie grunnforskningen gjort oss i stand til å forstå oss selv og vår plass i universet. Astronomien la på 1500-tallet grunnlaget for å forstå jordas – og dermed vår – plass i kosmos, ved å vise at Jorda er en planet i bane rundt én blant milliarder av soler. Darwin viste på 1800-tallet at vi mennesker er en del av den naturen som omgir oss – for første gang forsto vi menneskets opprinnelse og vår plass i naturen. Det er storhet over denne innsikten: den frie grunnforskning har stor kulturell verdi.

På 1950-tallet avdekket Watson og Crick den genetiske koden gjennom nysgjerrighetsdreven forskning. Dermed var grunnlaget for dagens molekylærbiologiske revolusjon lagt – noe som igjen har gjort oss i stand til å løse en rekke praktiske medisinske og andre biologiske problemer gjennom anvendt forskning. Uten slik teoretisk forståelse som DNA-molekylets oppbygging er eksempel på, ville det ikke vært noe grunnlag for de mer anvendte næringsrettede og brukerstyrte forskingsprogrammer.

Det er også verdt å minne om at uten den frie, grunnleggende geologiske forskningen, der Norge har vært et pionerland, ville Norge neppe vært det oljeland vi i dag er. Denne forskningen fikk bl.a. stor betydning for Norges forhandlere ved havrettskonferansen i 1958: Grunnforskningen ga oss viktig beredskap for å møte utfordringene, bl.a. ved å sikre norske interesser i utlysning og utbyggingen av feltene, og norsk deltakelse i utvikling av teknologi knyttet til best mulig utnytting av oljen i steinlagene. Etter hvert ga resultatene fra denne frie grunnforskningen grunnlag for ytterligere fri akademisk grunnforskning, målrettet grunnforskning og direkte anvendt forskning – men utgangspunktet var den frie forskningen.

Vi lever i en globalisert verden. Innsikt i andre kulturers verdigrunnlag er dermed viktig. Like viktig er kunnskap om hvordan disse samfunnene er organisert. Sosialantropologen Fredrik Barth ville nok kunne ha vært en nyttig rådgiver for President Bush – om han hadde vært interessert. Samfunnsforskeren Stein Rokkan – sammen med Barth en av våre aller mest siterte norske forskere – la gjennom sin grunnforskning grunnlaget for vår forståelse av betingelsene for stats- og nasjonsbygging.

Den frihet og langsiktighet som er helt avgjørende for grunnforskning av den type jeg her har referert til, er selvfølgelig ikke ensbetydende med at samfunnet ikke skal kunne stille krav til grunnforskerne. Klart samfunnet skal stille krav. Men disse kravene skal gå på kvalitet og ikke på nyttehensyn – gode mekanismer finnes, og brukes, for å evaluere grunnforskningens kvalitet. Om bevilgningene til den frie grunnforskningen ikke økes – slik en rekke Regjeringer har unnlatt å gjøre – fjerner vi en av hovedpilarene som vårt samfunn og kulturliv bygger på. Finland har forstått dette: ja, nettopp i de mest vanskelige økonomiske tidene i Finland for noen tid siden, satset landet over en lav sko på den frie og grunnleggende forskningen. Dette har Finland tjent på – både mht. å gjøre seg synlig på den internasjonale forskningsarena (og dermed tiltrekke seg meget dyktige forskere) og rent økonomisk mht. næringslivets utvikling.

Arvid Hallén uttalte nylig at den «fri[e] prosjektstøtte [vil] være en satsning for Forskningsrådet framover»: la oss håpe dette materialiserer seg i form av økte bevilgninger til «frie prosjekter» – det vil ha stor og langsiktig nytte. Det er verdt å minne om hva Robert Wilson, den første direktøren ved Fermilab (den berømte partikkelakseleratoren i USA), svarte på spørsmål fra et kongressmedlem om laben ville være til hjelp i forsvaret av nasjonen: «No, but it will help keep the nation worth defending.»