Grunnloven ble glemt

Dagbladets leder 6. september

Meninger

I kveld når valgkampen sitt klimaks med partilederdebatten i TV. Den vil repetere det vi har hørt gjennom de siste ukene om helse og omsorg, vei- og jernbane, skole og forskning. Den vil definitivt ikke berøre forslagene som er framsatt i denne stortingsperioden om endringer i Grunnloven. Men det dreier seg om viktige forhold i samfunnet vårt, bl. a. om menneskerettighetenes plass i konstitusjonen, om modernisering av grunnlovsspråket, og om fordbud mot å utnevne stortingsrepresentanter til statssekretærer. Her er også forslag om å grunnlovsfeste lokaldemokratiet, om full avskaffelse av statskirken og innføring av republikken.

Noe av dette har vært drøftet tidligere i sesjonen, men det er tvilsomt om velgerne har klart for seg hvilke endringsforslag som foreligger og hva slags standpunkt stortingskandidatene og partiene vil ta til forslagene og den hærskare av alternativer som foreligger.

Vi skal neste år feire 200-årsjubileum for Eidsvolls-grunnloven. Blant de paragrafene som ennå står fast er paragraf 112 som bestemmer at Grunnloven kan endres etter en bestemt prosedyre som også innebærer at folket i valg skal ta standpunkt til forslagene. Men slik politikerne og offentligheten forholder seg til endringsforslagene, kan man trygt si at den folkelige deltakelse er en illusjon.

Fedrene på Eidsvoll arbeidet effektivt, bl.a. fordi de hadde gode forbilder. Men få av dem innbilte seg at teksten de vedtok den 17. mai ville vare evig. De fleste regnet nok med at den hadde en kort levetid, og at nye grunnlover ville bli nødvendig i framtida etter hvert som samfunnet endret seg. Slik gikk det ikke, antakelig fordi de gjorde det relativt enkelt å endre grunnlovsteksten. I dag regner man med at om lag en tredel av den opprinnelige grunnloven er gyldige bestemmelser forstsatt. Fleksibiliteten dette innebærer har vært en styrke for den demokratiske prosessen gjennom de 199 åra som er gått.

Men Grunnloven er like fullt ikke «et stykke gulnet papir», slik det ble hevdet av dem som ville revolusjon i første halvdel av 1900-tallet. Den er en viktig ramme om vårt demokrati. Den setter begrensninger på den politiske maktutøvelsen, men har ikke stått i veien for nødvendige reformer. Derfor fortjener den større oppmerksomhet enn den politikerne vier den, og den fortjener at velgerne deltar når den endres. Dessverre er det heller ikke blitt slik ved dette valget.