Grunnlovsbeskyttet tjuveri?

SOM DEN ENESTE større dagsavis her i landet har Dagbladet gitt oss fyldig informasjon om Bondevikregjeringens overgrep mot kystens folk. Folk flest vet nå at Ludvigsen har gitt en tilfeldig samling av redere og skippere eiendomsrett til fisken i havet, og stengt ute alle andre. Statsråden møter kritikken med at de som får milliongavene er positive til tiltaket (!), og æreskjeller en av de få som har motforestillinger. Den eneste begrunnelsen vi har fått for milliardranet, er et økonomisk resonnement som de sakkyndige kritikerne er helt enige i: Veien til et lønnsomt fiske ligger i å redusere fangstinnsatsen. Men dette målet har regjeringen fremmet ved å trekke ut arbeidskraft, som av forskjellige grunner vanskelig kan anvendes i andre sektorer, samtidig som den har gjort det attraktivt å øke innsatsen av «frisk» kapital, som kunne ha vært brukt til bedre, eller i alle fall uskadelige formål. Samtidig som alle er enige om at fangstinnsatsen må reduseres, har myndighetene gjennom lang tid belønnet nye investeringer med økte fiskekvoter, som nå gjøres til privat eiendom.

Tabber har vi alle gjort, og det kommer vi til å fortsette å gjøre. Denne perverse fiskeripolitikken er også drevet av andre, før katastrofen Ludvigsen fikk tøylene. Men Bondevikregjeringen har nå gjort det umulig å lære av sine feil. Tabbene er blitt ugjenkallelige.

SAMMENHENGEN ER ENKEL: Regjeringen gjør, ved et administrativt vedtak, fiskekvotene til privat eiendom. Så finner vi etterpå ut at dette var dumt, for eksempel når EU-reglene gjør det lønnsomt for norske rederier å selge kvotene på verdensmarkedet. Men da er det ikke mulig å rette opp tabben, og gi kystens folk livsgrunnlaget tilbake. For privat eiendom beskyttes av grunnloven, og kvotene kan bare kjøpes tilbake til markedspris.

Slik kan et knapt, kortvarig flertall ta fra folk kollektive goder, uten grundig faglig, juridisk og politisk forarbeid, og uten at vi har muligheter for å lære av erfaringer, og rette opp de feil som har vært gjort. «Du skal få en dag i mårra» sang Alf Prøysen, men han visste jo ikke hvordan regjeringen Bondevik kunne utnytte grunnlovens paragraf 105.