PREST OG RETORIKER: Jonas Rein. Maleriet tilhører «Eidsvoll 1814" Norsk folkemuseum.
PREST OG RETORIKER: Jonas Rein. Maleriet tilhører «Eidsvoll 1814" Norsk folkemuseum.Vis mer

Grunnlovsfedrenes løftebrudd

I dag er det 200 år siden riksforsamlingens mest "larmende dag".

Kommentar

Den 13. mai 1814 vedtok grunnlovsfedrene «Eidsvollsgarantien». Den nye staten måtte finansieres. Det skjedde i praksis gjennom en devaluering av Riksbankdaleren.

Det ble trykket penger i fleng, som naturligvis falt i verdi i forhold til den opprinnelige pengeenheten som gjaldt i Danmark-Norge. Men eidsvollsmennene garanterte at det aldri skulle skje igjen. Både borgere og utenlandske finansinstitusjoner måtte ha tillit til den nye nasjons valuta. Løftet holdt bare i to år. Alt i 1816, det året Norges Bank ble etablert, kom en ny devaluering. I anledning 200-årsmarkeringen av grunnloven, innkalte Norges Bank i går til et miniseminar om Eidsvollsgarantien og debatten rundt denne.

Selvstendigheten kostet penger. Anslagene over hvor mye det ville koste, i en økonomi preget av handelsblokade og krig, var svakt fundert. Den første norske demokratiske forsamling hadde ikke mye å støtte seg på. I stedet for å skrive ut skatter, valgte man å trykke penger samtidig som det ble gitt en garanti. En valgt finanskomité la fram sitt forslag. Det ble en heftig debatt. Den endte med et flertall for garantien med 76 mot 29 stemmer.

Vedtaket kan minne om vår tids OL-søknader. De bygger ofte på luftige beregninger og budsjetter som sprekker så det suser. Den nasjonale begeistring går foran den samfunnsøkonomiske forstand. På Eidsvoll var det særlig presten Jonas Rein som svingte seg opp i de retoriske høyder og satte saken på spissen: Skal nasjonen oppgi tanken om selvstendighet for «at spare en Haand fuld forslidte Bankosedler?» Ifølge retorikkekspert Kjell Lars Berge gikk ikke Rein inn i den økonomiske debatten. Han brydde seg ikke om bankgarantien. For ham gjaldt det frihet eller trelldom. Han lyttet til motstandernes argumentasjon, ironiserte så med denne, antydet at unionistene ikke ville ha selvstendighet og vant debatten, I hvert fall retorisk.

Mange mener Reins innlegg var fylt av patos og lite realistisk. Men hans tabloidisering og forenkling av valgmulighetene, kan minne om norsk politikk i dag. Noen ganger skjærer politikere igjennom alle revisorberegninger, appellerer til folks mage og hjerter og lar det samme folk ta regningen etterpå. De kalles ofte visjonære. Av og til er det også nødvendig. I 1814 var flertallets dristige garanti trolig nødvendig. Rent økonomisk fikk kritikerne rett. Garantien holdt ikke. Pengeverdien falt. Men hva betød vel det, fire dager før 17. mai? Eidsvollsmennene skulle vedta en grunnlov, velge en konge og finansiere den nye staten. Da satt garantiene og pengene løst. Som de tidvis gjør også i dag.