Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Anmeldelse: Brockhampton – Øya 2018

Gruppa det er lett å både elske og hate i løpet av samme konsert

Men er Brockhampton et boyband som leker rappere, eller rappere som leker boyband?

KONSERT: Med en totalt tom scene uten verken instrumenter eller DJ-bord, er det lite som tilsier at det om kun få minutter skal være konsert på Vindfruen. Vel, bortsett fra et rimelig tettpakket publikum som har troppet opp for å få med seg fenomenet Brockhampton.

Når det løst sammensatte kollektivet først dukker opp, fyller de seks medlemmene likevel raskt opp tomrommet med sin forventede energi.

Kledd i identisk antrekk – hvite T-skjorter og svarte bukser – gjør de da også sitt for å leve opp til det selverklærte imaget som «the greatest boyband in the world». På avstand ser de nesten ut som Cash Money Millionaires i 1999, men det får bli en annen fantasi...

Merlyn Wood og Joba åpner kalaset med «1998 TRUMAN», før det allerede her blir klart at Matt Champions mikrofon er saboterende lav i forhold til resten av sine bandkamerater. Det hindrer likevel ikke publikum fra å gå rett inn i hoppe-formen som kommer til å vare helt til siste minutt.

Det er også de to førstnevnte medlemmene som først og fremst yter blod, svette og tårer for røkla. Uten deres kontinuerlige energi hadde nok showet falt sammen en del hakk, til tross for gruppas stadig innøvde rutiner.

Knelende sammen på «GUMMY» føles de som et innslag som egentlig hører hjemme mellom sjonglører og magikere på America Got Talent. Likevel er det ikke til å komme unna at Brockhampton for det meste er mer underholdende live enn de aller fleste rapgrupper der ute.

Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

Foran Vindfruen-scenen er det i alle fall skyhøy stemning selv om vi bare befinner oss tre låter ut i programmet.

Både «ZIPPER» og «RENTAL» holder koken gående til tross for nevnte irriterende nivåforskjeller, der spesielt Merlyn Woods mikrofon overstyrer alt annet.

Den geniale introen til «1997 DIANA» er en gavepakke til et allerede gira live-publikum, som eksploderer når nedtellingen har gått fra 10 til 1.

At Brockhampton ikke er din sedvanlige rapgruppe kommer også fram på det luskende «SATURATION»-sporet «STAR», hvor den åpent homofile «lederen» Kevin Abstract spytter linjer om å gi head til typen sin og andre funny seksuelle preferanser («I don't fuck with no white boys 'less the nigga Shawn Mendes»).

Funny!

Ryan Beattys englestemme fyller opp høytalerne og fremkaller allsang med sitt fine «BLEACH»-refreng. Etter hvert blir det likevel litt væl soft og kontrollert, der gutta sitter med kryssede bein bakerst på scenen. Det er nesten så man glemmer hvilken sjanger man ser på. Men det er kanskje også poenget.

For er de egentlig et boyband som leker rappere, eller rappere som leker boyband? Eventuelt bare den gode gamle kategorien «rap for folk som egentlig ikke hører på rap»?

Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

Med «SISTER/NATION» bygges det i alle fall nok en gang opp til full klækk, noe som behøves etter småklein falsetto-sipping og fantasiløse fiolin-samples på «SWEET» og «FACE».

Det er først og fremst her de fungerer live, men da også så til de grader.

Det som derimot ikke funker denne kvelden, er Kevin Abstracts «African Power»-chant foran det kritthvite Øya-publikummet.

«You can say it if you believe it,» prøver han oppfordrende, og gjør isteden innslaget til et morsomt eksempel på dagens pinlig politisk korrekte klima, hvor alle er redd for å si noe feil. Takk skal du ha Kendrick Lamar...

«All these white people..» avslutter Woods til slutt noe småskuffet, før den fram til da ganske tilbaketrukne Bearface inntar scenen med sin grønne gitar for å fremkalle sommerflørt-stemning på Tøyen med fine «SUMMER».

Jazze Pha-assisterte «1999 WILDFIRE» kommer som et deillig seint høydepunkt for de som danset til glad ATL-rap på Living Room i 2005, før energibomba «BOOGIE» avslutter i det samme underholdende rap-boyband-sporet som har holdt liv i publikum fra første sekund av.

Et topp show hvis målet ditt er å hoppe mest mulig i løpet av en time, og rimelig fett for oss andre også.