Grusom storhet

Modernistisk roman av høy kvalitet om undertrykkelsens følger både for undertrykkerne og de undertrykte.

António Lobo Antunes kan minne litt om Amalie Skram i sitt syn på at menneskenes bestemmelse følger det gamle bibelordet om at «jeg, Herren din Gud, er nidkjær gud som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd».

Og Antunes kan i sine romaner også bringe tanken inn på Jens Bjørneboe når han i bok etter bok igjen og igjen kretser omkring spørsmålet: Hvorfor denne bestialiteten? Hvorfor denne volden, denne grusomheten, denne perverse tilbøyeligheten til å pine og torturere våre medmennesker?

I den praktfulle romanen «Portugals ære og makt» er det koloniherrenes misgjerninger i den portugisiske kolonien Angola som hevnes på barna av andre og tredje ledd, som alle tre, både Carlos, Clarisse og Rui, befinner seg temmelig forhutlet og forkommet i Lisboa omkring 1995.

Hjemme i Angola lever ennå deres gamle mor Isilda. Hun drømmer om tidligere tiders koloniale overklasseliv, og holder fremdeles livet og arbeidet på den store bomullsplantasjen i tøylene. Men borgerkrigen rykker stadig nærmere, og snart må hun gripe til flukten.

Som et gresk kor

Handlingen i denne romanen springer fram og tilbake mellom årene 1984, 1985, 1986, 1988 og 1995, mens synsvinkelen og stemmene skifter, slik at romanen fortoner seg som et gresk kor, der skingrende og angstfylte stemmer slår inn over scenen, og der språket ofte oppløser seg og blir poetisk, manende og gjentagende, ofte for å fastholde de bestialske øyeblikksbildene av lik som er skjendet, barnesoldater som myrder, mennesker som meies ned, grusomheter som begås.

Knust språk

Man får assosiasjoner om Olav Duuns «Menneske og maktene», for også han skildret undergangen og katastrofen, men i Duuns visjon finnes fremdeles menneskelig motstand og verdighet.

Det eksisterer ikke hos Lobo Antunes. Tilslaget er veldig. Ragnarok fysisk til stede og påtagelig ubehagelig. Det er store dimensjoner og kvaliteter over denne romanen, som dessuten er modernistisk, eksperimentell og formelt istykkersprengt, ikke for eksperimentets skyld, men fordi den menneskelige fornedrelse og totale illusjon vanskelig kan uttrykkes mer presist enn gjennom et knust språk.