Grusom verden

Barnas lidelser under annen verdenskrig glemmes ofte av macholitteraturen om krigen. Her er det samlet nok til å holde leseren søvnløs i ukevis.

BOK: Berit Nøkleby har oversatt denne boka på 629 sider til solid og flytende norsk. En forutsetning for det er naturligvis at hun har et eget og stort forfatterskap om nazismen, krigsforbrytelser og annen verdenskrig. Hun vet hvordan navn på institusjoner, partier, kontorer og ulike foreninger og spesialkontorer skal oversettes fordi hun kjenner dem fra før, fra eget forfatterskap og fra tidligere oversettelser. Det sier mye om hvordan samfunnet verdsetter denne kompetansen og dette arbeidet, at en slik oversettelse lønnes med om lag 220.000 kroner. Forlagene klager over at det er så dyrt å oversette slike bøker, ja det er dyrt, ikke for forlaget, men for en oversetter som trekker på unik kompetanse bygget opp gjennom årrekker. Ja, det er dyrt å oversette bøker i forhold til å utgi tilsvarende bøker av norske forfattere. Honorarene for forfattere av bøker som selger 1000 eksemplarer er nemlig enda dårligere enn for oversettere. Det tjener den norske forleggerstanden til liten ære at den så grovt underbetaler sine arbeidsomme og alt for trofaste oversettere og forfattere.

Rar tittel

Den norske tittelen er imidlertid ikke helt på høyden med den engelske. Direkte oversatt lyder den «Grusom verden. Europas barn under nazismen.» Hvor den norske «I Hitlers grep» kommer fra er uvisst, og det kan hevdes at den bidrar til å vanne ut meningen i den opprinnelige tittelen. Bildet på den norske utgaven, Hitler i dress som holder rundt en liten gutt i tradisjonell bayersk lederhosen, svarer heller ikke til Random Houses amerikanske originalomslag som viser barn i en hule, omgitt av et veldig mørke.

Temaet for boka er velkjent fra litteraturen, som for eksempel Bertold Brechts store dikt «Barnekorstog, Polen 1939», romanene av W.G. Sebald, for eksempel «Austerlitz», og Imre Kertész’ «Kaddisj for et ikke født barn». Dette er hovedverker i europeisk litteratur. Sjangeren er ikke ukjent i Norge heller, og i år kommer Jan Erik Vold store bidrag om Ruth Maier, Gunvor Hofmos venninne, basert på den østerrikske jødiske flyktningen dagbøker.

Alle begivenhetene som er skildret i disse bøkene, barn som flyktninger, barn som fanger, barn i konsentrasjonsleire, skildres utførlig i Lynn H. Nicholas bok. Den amerikanske forfatteren som blant annet har studert i England og Spania og bodd mange år i Belgia, har tidligere skrevet om hvordan nazistene plyndret museer og kunstsamlinger.

Norge

Metoden i Nicholas’ bok er å bruke øyenvitner, enten folk hun har snakket med selv eller fra ulike offisielle rapporter fra begge sider og fra under og etter krigen. Det hun skriver om Norge er ikke spesielt imponerende. Det bygger på Dorothy Macardles bok «Europas barn» fra 1949. Så tett på krigen fikk ennå aktørene opptre som historikere, og de nyanseringer og omvurderinger som har kommet etterpå er ikke med. Det nevnes blant annet i boka som et eksempel på motstand og trass at 800 medlemmer av Studentersamfundet i Oslo reiste seg og hyllet en foredragsholdet som høsten 1940 hevdet at kong Haakon var «det ledende uttrykket for det norske folkets vilje til å gjenvinne sin frihet og selvstendighet.» Hvorfor reiste studenten seg for det? Hadde de reist seg hvis taleren hadde byttet ut kong Haakon ut med regjeringen Nygaardsvold? Antakelig ikke. Hadde forfatteren hatt tilgang til nyere norsk forskning, ville nok ikke Norge kommet så godt ut av det.

Ikke bare Hitler-Tyskland

I den første delen av boka går forfatteren gjennom det ideologiske grunnlaget for den praktiserte eugenikk og eutanasi. Kapitlet er godt og gir en grei innføring, men her savnes av en eller annen merkelig grunn amerikaneren Edwin Blacks viktige bok fra 2003, «Krigen mot de svake. Eugenikken og USAs bestrebelser på å skape en herrerase». (master race). Det viktige med denne boka er at den viser at nazistene nærmest bare kunne overta en ferdig utviklet teori «amerikansk» teori. En av grunnene til at Nicholas’ bok gjør så sterkt inntrykk, er jo at de tankene som ligger til grunn for den uhyggelige praktiseringen i Det tredje rike, ligger like under vannskorpa også i det siviliserte borgerlige samfunnet. Bør ikke hver etnisk gruppe ha sin stat? Har alle rett til å forplante seg? Hva koster enkelte grupper av mennesker samfunnet? Bør ikke barmhjertighetsdrap tillates?

Kisteleken

Boka dreier seg mye om flyktninger både før og etter krigen, og om hvordan dette påvirker de barna som rammes. Dette gjør nok inntrykk på de fleste som leser det, men lar vi disse inntrykkene styre våre handlinger? Er vi noe bedre enn de landene som nektet å ta imot flere flyktninger fra nazismens Europa? Nei, vi er ikke det. Norges største eller nest største parti har som hovedparole: Hjelp flyktningene der de er. Hva nå det skulle bety.

De store slag, de store politiske begivenheter, er ikke med i boka. Grusomhetene som skildres er ikke til å holde ut. På en institusjon i Tyskland som drepte (gjennom medisinering) unyttige, åndssvake eller funksjonshemmede barn fant noen pleiersker ut at barna hadde skjønt hvorfor så mange døde, og at de lekte noe de kalte kisteleken. Mange tyske foreldre prøvde å redde barna sine, Nicholas har funnet deres brev og klager i institusjonene. Også brev fra mange av de institusjonaliserte barna er gripende menneskelige dokumenter. En far som fikk se sin sønns magre og forslåtte kropp, trodde ikke på legens forklaring av hva han har dødd av, og spurte: Legen pekte på nazimerket i gull på jakkeslaget sitt og sa: Det alle dør av.

Dette er god og leseverdig bok, men hvorfor ikke noe norske forlag som hvert eneste år med rette gir ut en rekke bøker om krigen, ikke påtar seg å gi ut Ian Kersaws banebrytende Hitlerbiografi i to bind, er en gåte. En gåte som for hvert år som går mer og mer forvandles til en unnlatelsessynd.