Grusomme gleder

Hvorfor er barn så glade i makabre historier?

NÅR ENDEN IKKE ER GOD: «Shockheaded Peter», med Vidar Magnussen i hovedrollen, er en overdådig teaterforestilling om barn det går riktig dårlig med. Både boken og forestillingen den er basert på har gjort stor suksess. Foto: Fredrik Arff / Det Norske Teatret.
NÅR ENDEN IKKE ER GOD: «Shockheaded Peter», med Vidar Magnussen i hovedrollen, er en overdådig teaterforestilling om barn det går riktig dårlig med. Både boken og forestillingen den er basert på har gjort stor suksess. Foto: Fredrik Arff / Det Norske Teatret.Vis mer
Kommentar

Ingen kan si at lille Konrad ikke ble advart. Moren hans sier at om han ikke slutter å sutte på tommelen, vil Saksemannen komme og klippe av fingrene hans. Konrad hører ikke på moren, og advarselen blir virkelighet. Blodet spruter, Konrad hyler, til lystig musikk fra det lille orkesteret på scenen.

Slikt skjer i «Shockheaded Peter», den britiske kultsuksessen som fredag hadde premiere på Det Norske Teatret. Stykket er en femten år gammel musikal for barske barn og ironisk innrettede voksne, og er basert på «Busteper», en fabelsamling fra 1845, skrevet av den tyske legen Heinrich Hoffmann som reaksjon på den tidens tannløst oppbyggelige barnelitteratur. Her blir den klassiske moralfabelen dratt ut i det groteske og parodiske. Blodbadet er ment å more mer enn å avskrekke.

Suksessen til bok og forestilling er ikke så overraskende. Barn har alltid blitt dratt mot det makabre, det være seg i Grimm-eventyrene, i Roald Dahls burleske barnebøker, eller i «Alle barna»-vitsene. I sin tekst i programbladet foreslår Tore Rem, professor i britisk litteratur, at barn kan relatere seg til «Busteper» ved at de alle har kjent på den isnende uroen ved å trosse foreldrene, og frykten for å bli avslørt og avstraffet.

I essaysamlingen «Kunsten å komme heim» skriver Ragnar Hovland om det forførerisk forferdelige i barnefortellingene, og spør hvordan respekten for barns robuste nysgjerrighet og selvstendighet skal veies mot beskytterinstinktet som også må finnes hos de voksne. Skal man på død og liv skremme livet av småttingene selv om mange av dem ønsker det? I så fall hvordan? Hovland mener det grusomme fungerer best når det tydelig tilhører en eventyrverden eller en forgangen tid, og ikke den nære, håndgripelige virkelighet. Skal man først fortelle barna om noe fælt, er troll og vampyrer bedre motiver enn seksuelle overgrep. Noe av grunnen til at «Shockheaded Peter» fungerer så godt, at det er lett å hengi seg til den, er nok at den foregår i en overdreven og intenst teatralsk verden. Dette er ikke publikums, eller noens, hverdag.

Barnet som blir fortalt en historie der smerte og død er reelle trusler, vil ofte oppleve å bli tatt alvorlig. En er ikke gammel før en skjønner at det ikke er gitt at det går godt i verden, at de snille ikke alltid blir belønnet, at de slemme ikke alltid blir tatt, selv om de fleste barnebøker matt hevder at det er slik. Groteske barnefortellinger appellerer også til noe instinktivt, til blødtørst og hevnlyst, til behovet for ikke å vende det andre kinn til og tilgi når urettferdigheter er begått. Roald Dahl har innsikt i dette primale trekket når han maler sine knortede, vortede skurker og i entusiastisk detalj beskriver hvilken straffedom som venter dem.

Og det kan føles godt. Så lenge det bare er eventyr.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.