Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Kygo - «Golden Hour»

Grusomt og glimrende

Kygo tjuvstarter sommeren 2020 med ny energi.

MODEN: Kygo nye album viser en mer moden produsent enn vi er vant med. Foto: Frank Karlsen / DAGBLADET
MODEN: Kygo nye album viser en mer moden produsent enn vi er vant med. Foto: Frank Karlsen / DAGBLADET Vis mer

ALBUM: Det er noe veldig passende over at årets første sommerhelg sparkes i gang av et nytt album fra Kygo. Svigermorsdrømmen fra regntunge Bergen som ironisk nok ikke bare har blitt Norges, men hele verdens posterboy for solvarm, tropisk house. En både elsket og utskjelt sjanger. Fast inventar på verdens mange Nikki Beach-klubber (-og kloner), men umulig å forstå seg på hvis man er over 30 eller har noen slags dyptgående interesse for musikk. Søvndyssig, potensløs og merkverdig fri for engasjerende høydepunkter.

Å kalle dette albumet for «Golden Hour», altså det magiske øyeblikket rundt soloppgang og solnedgang, gir med andre ord mye å leve opp til.

Mer interessant

Lenge kunne man mer eller mindre skrive samme anmeldelse hver gang Kygo slapp musikk. På senere tid har dette heldigvis forandret seg. 28-åringens gylne time er nemlig ikke en ny repeterende spilleliste med dvaske ståltrommer og klimakser som aldri kom. Årene på toppen av musikkbransjens platinabelagte tinder virker å ha resultert i et langt mer interessant lydbilde. En ny type musikalitet som ikke bare gjør låtene hørbare, men til tider også ganske bra.

Greit nok, så er det umulig å holde seg unna skippeknappen når Rhys Lewis & co gauler i vei på «Hurting». Og hvem i alle dager overbeviste Tyga om å legge sitt horrible vers på «Like It Is»? Noen tradisjoner skal vel bare ikke røres. Likevel har det skjedd en betydelig utvikling siden forrige gang Fana-produsenten slapp album.

Nordisk tropefest

Jeg prøver ikke å si at Kygo er inne i kreddens favn – et sted han nok heller ikke har noen ambisjoner om å ende opp – men fra og med den OneRepublic-assisterte andrelåta «Lose Somebody» befinner vi oss i en god flyt av velprodusert kvalitetspop. «Feels Like Forever» og «Freedom» er forløsende anthems for en ung generasjon som bugner over av festlyst om dagen. At russefeiringen fortsatt er i full gang i det vi nærmer oss juni sier vel sitt.

Kygo befinner seg denne gangen også atskillig nærmere lydbildet til Avicii («I’ll Wait», «Follow»). Et grep som fungerer fint uten at han blir noen åpenbar kopi av den avdøde EDM-helten. Om noe tar han heller over svenskens musikalske stafettpinne, og sørger for at den nordiske tropefesten blir desto mer livlig og oppløftende.

For mye

18 låter på rekke og rad er mye for en artist som Kygo, men skiva klarer heldigvis å holde fast ved variasjonen. Mye takket være alle gjesteartistene. Sterke vokalister som St. Lundi («To Die For»), Kim Petras («Broken Glass»), og Zara Larsson («Like It Is») tar overbevisende over styringen på sine respektive spor med, mens Dreamlab for alvor henter fram den bekymringsfrie solsteiken på «Could You Love Me».

Så får det heller være at mitt livs første kjendiskjærlighet, Whitney Houston, blir skvist gjennom en blasfemisk samplemølle på nordmannens versjon av «I'm Your Baby Tonight»-sporet, «Higher Love». Kanskje vil det posthume samarbeidet til og med introdusere et par musikalsk eventyrlystne tenåringer der ute til vokaldronningens katalog denne forbannede sommeren?

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!