Grusomt vakker

Et pent lite kapittel i amerikansk historie blir til en vakker film. I all sin gru.

Taiwanske Ang Lee mestrer samlivskomedien («Bryllupsfesten»), familiedramaet («The Ice Storm»), såvel som knipling- og krinolinedramaet («Fornuft og følelser»). Nå viser han at action ikke er noen hindring.

Det betyr ikke at «Ride With the Devil» er noen tradisjonell actionfilm. Til det er Lee både for ambisiøs og intelligent. Lees film, basert på en roman av Daniel Woodrell, tar for seg et mindre kjent kapittel fra den amerikanske borgerkrigen. Den handler om såkalte «Bushwhackers» i Missouri, geriljalignende grupperinger som valgte å gå imot delstatens offisiell linje og slåss mot nordstatssympatisører på hjemlig mark. For de aller fleste av dem handlet det likevel ikke om politikk eller ideologi, men om hevn og etterhvert egen vinning.

| Blant de unge og lovende i Hollywood er Tobey Maguire (sist sett i «Siderhusreglene») en av de aller mest spennende. Hans lavmælte spillestil gjør ham til en suveren filmskuespiller, hans økonomisering med uttrykk og fakter gjør ham fascinerende å se på. Ang Lee er en dyktig personinstruktør, han dirigerer hele sitt talentfulle ensemble med sikker hånd, både gjennom vare og tette dialogscener og storslåtte slagsekvenser. Og for all del: fotograferingen signert Frederick Elmes («Blue Velvet», «Wild at Heart» m.m.) er vakker, også i de groteske kampscenene.

«Ride With the Devil» er en film som øyeblikkelig gjør inntrykk, men blir enda bedre i etterkant. Hvorfor den ikke ble noen suksess i hjemlandet, og ble fullstendig oversett under årets Oscarfest, forundrer. Kanskje den rett og slett er for lite svarthvitt og entydig i sin framstilling? Ironisk nok er det nettopp det som gjør filmen så bra.