Gryende voldskultur

En bok som kan gi et bidrag til å forstå hvorfor gjengene blir normløse voldsmiljøer.

Den Oslo-virkeligheten Liz Buer beskriver i «Hvis vi dør, så dør vi sammen», er skremmende, og for mange bare kjent fra avisoppslagene. Buer bringer oss litt nærmere en voldskultur som mange barn uhyggelig nok er del av og utsettes for.

Det finnes grupper av ungdom i hovedstaden som har gata som sitt hjem, og jevnaldrende som familie og normsettere. I dette miljøet gror forrykte forestillinger om ære og blodhevn som kan bringe den uheldige i livsfare med et litt for langt blikk eller en krenkende gest. Jevnaldrende og yngre ranes for spenningens skyld. Man vinner ry ved å være «gæren», aggressiv og ustoppelig. Ikke uten grunn er det innvandrere som forbindes mest med dette gjengmiljøet. Men boka forteller også om at mange gjenger krysser alle tenkelige etniske grenser.

Liz Buer har ingen toleranse for grusomhetene som disse ungdommene utøver. Men hun setter ulike historier og ulike synsvinkler sammen, slik at leseren blir litt klokere på hvorfor det skjer. Det som binder historiene sammen, er at de er historier om mangler, forteller hun: mangel på kjærlighet, trygghet, selvtillit, regler. Mangel på voksne som er voksne.

Dette er en bok som er laget for å bli lest av dem det gjelder mest. Buer forteller enkelt og bruker sitt journalistiske språk effektivt. Både forlag og forfatter har nok en drøm om at dette skal bli en viktig bok for noen som ikke leser så mye til vanlig. Måtte de lykkes!