Og mens andre ville valgt en sydende metropol som New York eller noe varmt og eksotisk som Calcutta, har oddingen satt kursen vestover. «Dublin - forfatterens guide» er ikke noen konkurrent til Lonely Planets guidebøker, men et personlig og humoristisk skriftemål fra en mann som har funnet et sted han trives.

Krever tid

- Jeg er glad for at det ikke er Lonely Planet - det er et eller annet galt med det. Å lese det er som å konsumere et sted. Men å oppdage et nytt sted, det krever tid. Stedet må åpne seg for deg, og det følte jeg at Dublin gjorde. Byen har hvilepuls, selv om den sprinter av gårde.

- Er det vestlendingen i deg som gjør at du trives på et så pass vått sted?

- Jeg har tenkt på det. Jeg kjenner igjen noe som er hjemme, men som likevel er borte. En blanding mellom humor og alvor. Og jeg har vært litt irsk på den måten at jeg har tatt meg en del friheter om hva jeg skal skrive. Jeg skriver ikke om religion, og jeg skriver nesten bare om gamlinger, selv om Dublin er en ung by. Det som tiltaler meg, er at det er ordinært, litt skittent og shabby.