Guatemala City. Katedralen. Et enormt kirkerom.

Bjørns sterke møte med maya-indianerne

Noen kneler ved altrene rundt omkring, noen tenner lys, noen går rundt og ser, noen tigger og i midten av rommet sitter noen hundre mennesker andektig og lytter til musikk. Flesteparten av de som lytter er indianere i karakteristiske drakter, unge og gamle - alle ganske små. De har kommet med busser fra Pazun, St. Martin og Tierra Colerada. De benket seg bakerst. Petter Skauen, en nordmann som de kjenner godt og har tillit til, har fått dem til å flytte seg lenger fram.

Julio, en tidligere geriljaleder som hadde sitt tilholdssted nedgravd i en maisåker i to år, sitter like ved den norske ambassadøren. Phillippa, en mor som måtte drepe sitt eget barn for at det ikke skulle avsløre hele landsbyen som lå i skjul for hæren i jungelen, og som har opplevd å se soldater sparke fotball med sin manns hode, sitter ved siden av ambassadørens kone.

Hector, drivkraften i Colonia Noruega, og hans store famile, sitter i finstasen på tredje og fjerde benk. Hector har bare én arm, den andre ble kappet av ham under et forhør for noen år siden. Men Hector klarer seg bra og ser svært fornøyd ut.

De sitter alle andektig og lytter på oss. På Anders, Børge, Håkon og meg. Jeg synger «det ville vore fint om sorg va uoppfunne, tenk om smerten hadde tapt og va nå øvevunne».

DET ER ABSURD, rart, uvirkelig, gripende. Vi er veldig til stede i det vi gjør, formidlingsviljen er enorm. Jeg kjenner en intens musikalsk nærhet til gutta, men vi er liksom ikke her likevel.

Dette er dag fire av vårt besøk i Guatemala. Fra første dag da vi spilte i gata i Colonia Noruega, et slumområde som med norsk hjelp er bygget opp til å bli en velfungerende liten bydel, har opplevelsen hatt et uvirkelighetens skjær over seg.

Jeg har hørt historier like rå og utrivelige som Bibelens helvetesbilder. Jeg har sett inn i øynene på mennesker som har opplevd grusommere ting enn fantasien kan finne på, og jeg har sett slum, fattigdom og elendighet. Men også et vakkert land, en fantastisk natur, vilt og mildt på samme tid - «den evige vårs land».

Jeg har sett håpet i øynene på dem som mer enn noen har hatt grunn til å gi opp. Mennesker man skulle tro at sorgen for evig hadde inntatt, ler og synger sha-la-la. Og jeg har hørt folk takke Norge og Petter Skauen på det inderligste for den hjelp og støtte de har opplevd.

Jeg har vært så stolt over å være nordmann og å kjenne Petter Skauen, at jeg har holdt på å sprekke. Samtidig har jeg kjent meg forlegen og brydd over å være en rik, bortskjemt nordmann og europeer, en representant for kolonimakten, for Maya-kulturens ødeleggere og kristendommens nådeløse misjonærer.

Jeg synger: «...tilgi din kirke Gud, me gjekk oss vill i jaget etter makt og ære...mange stolte kulturar blei ødelagt, me trudde me satte de fri.». Dette kommer fra hjertet. Jeg er en lettrørt fyr, nå må jeg lukke øynene for ikke å begynne å gråte.

GUTTA SPILLER SÅ FINT at alle er rørte. Jeg slutter av med «Eg ser», på spansk: «Yo veo tu cansancio...». Noen indianere gråter. Hector bøyer hodet og tørker tårer med armen sin. Denne sangen, skrevet til pasientene på Lier Sykehus hjemme i Norge, funker her også. Den er ikke laget av meg, jeg var bare heldig nok til å finne den.

Jeg får klemmer og takksigelser etterpå, og jeg vet at den som mest av alle har grunn til å være takknemlig, er meg. Erling Borgen kommer og gir meg en bjørneklem. Han utbryter: «Fy faen så sterkt!» og jeg er helt enig.

Jeg har hatt en sterk opplevelse sammen med noen usedvanlig sterke mennesker.»