MEDIAS SKYLD. Streamingformatet må også ta noe av skylda for den skjeve kjønnsbalansen i Musikk-Norge. Vi lytter for lite på kvinnelige artister, og det er medias skyld, utbroderer Knut Schreiner når han fordeler skylden for gubbeveldet. "Gubbene" på bildet er The Allman Brothers. Foto: MICHAELS OCHS ARCHIVES/GETTY IMAGES.
MEDIAS SKYLD. Streamingformatet må også ta noe av skylda for den skjeve kjønnsbalansen i Musikk-Norge. Vi lytter for lite på kvinnelige artister, og det er medias skyld, utbroderer Knut Schreiner når han fordeler skylden for gubbeveldet. "Gubbene" på bildet er The Allman Brothers. Foto: MICHAELS OCHS ARCHIVES/GETTY IMAGES.Vis mer

Gubbeveldet i musikken

ESSAYET: Kjønnsbalanse er ikke bare et problem på festivaler, men i hele musikkfeltet. Knut Schreiner legger skylda på alle og enhver i denne teksten.

Festivalsesongen er i gang for fullt. Idet Haugen-brødrene sover skulder mot skulder på et lavtflyvende Widerøe-fly over fjord og fjell, på vei til neste Hellbillies-gig, reises debatt om problemet som tydeliggjøres for hvert år: kjønnsfordelingen på norske festivalscener.

Kvinner er godt representert i musikkorganisasjonene, med lederposisjoner i Gramart, NOPA Norsk Rockeforbund og Music Norway. De siste ti årene har man sett en dreining mot konsertøkonomi som bransjens viktigste inntekt generelt, og en eksplosjon i antallet norske festivaler spesielt. Den kulturelle verdien disse tillegges, og den økonomiske gevinsten de har for musikere, har gjort artistyrket mer prestisjefylt og en potensielt tryggere karrierevei enn tidligere. At kvinner nå ønsker mer tilstedeværelse og attraktive posisjoner i livemarkedet, er naturlig.

Bakgrunnen for debatten er den lave kvinneandelen blant artister på norske festivaler. Det gjelder særlig på headliner-nivå, altså de artistene som settes på toppen av plakaten for å trekke folk. Så lav er den, at den avslører oss som en tilbakestående pop-nasjon. Det er på tide å «røske opp i gubbeveldet», som konsertbooker Anita Halmøy Wisløff titulerte en kronikk i Klassekampen med forrige uke.

Først og fremst burde norske konsertarrangører ta seg sammen og bli flinkere til å sette kvinnelige artister - gjerne nye og spennende navn - øverst på plakaten. De burde ikke bare tenke på å gå med overskudd eller gå i null, men også forstå sitt kulturpolitiske samfunnsoppdrag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det er nok av artister å ta av: Årets beste-lister og prisutdelinger som Nordic Music Prize er flust med kvinnelige representanter. Det er ingenting å si på kvaliteten. Men media og strømmetjenester har vært altfor dårlige til å løfte dem fram ovenfor brukerne. Det er nettopp disse artistene publikum egentlig vil ha, men ikke får, på grunn av bakstreverske arrangører.

Men publikum må også ta sin del av skylda. Folk må slutte å forvente gamle travere som Bjørn Eidsvåg og Big Bang, og heller ønske seg innovative artister som Jenny Hval og Frida Ånnevik. Hvorfor i huleste setter en norsk festival artister som Bernhoft og The Shining høyt oppe på plakaten? Det er ingenting som tilsier at nye, utfordrende kvinnelige artister skulle kommunisere noe mindre med et stort norsk publikum enn statoilstipend-vinnerne Bernhoft og The Shining. Hval har forøvrig lenge vært kritisk til den undertrykkende, harry «kukrocken» til band som Kvelertak og dens plass i norsk musikkscene. Kanskje ikke så rart hun velger å satse i USA nå, et land der menn med gitarer ikke dominerer i like stor grad.

Kjønnsbalansen er ikke bare et problem på scenen, men også bak scenen. Blant alle de som jobber for å gjennomføre en konsert - sceneteknikere, lydmenn, lysmenn (legg merke til den undertrykkende yrkesbetegnelsen), tour managers, pyroteknikere og sjåfører - er kvinner en sjeldenhet. Crewet lever riktignok i skyggen av artisten, men innehar ærefulle posisjoner tett på det glamorøse spetakkelet. I sine sorte t-skjorter og kortbukser sørger de for at artisten får sin scenerigg akkurat slik den skal være, gjør sin del for at alle får en fantastisk konsertopplevelse, og bringer showet videre til neste by. Når de er ferdige for dagen, jekker de en øl og slår seg ned i sofaen sammen med artisten, som gjerne er en god venn. De er ikke kulturpersonligheter, men en sentral del av konsertmaskineriet.

FORDELER SKYLD:  Knut Schreiner mener så å si alle må ta skylda for at det er menn som dominerer i Musikk-Norge. Foto: Lars Myhren Holand / Dagbladet
FORDELER SKYLD: Knut Schreiner mener så å si alle må ta skylda for at det er menn som dominerer i Musikk-Norge. Foto: Lars Myhren Holand / Dagbladet Vis mer

Hvorfor er kvinner så lite representert i denne delen av musikkbransjen? Mens artistkarriere kan være en berg og dalbane-tur, og nye navn kommer og går, er crew sysselsatte gjennom hele karrieren. I det voksende livemarkedet er de stadig mer etterspurt. Flere kvinner burde få øynene opp for crewlivets gleder. En fysisk aktiv jobb og litt skitt under neglene, eller mer teknisk orienterte oppgaver, kan være en like meningsfull måte å delta i musikkverden på, som portrettintervjuer, kunstnerskap og kul stil.

Ser man til en annen del av musikkvirksomheten - studioinnspillingen - møter man nok en gang gutteklubben grei. Det finnes svært få kvinnelige studioprodusenter. Hvorfor? Det er ingenting musikere ønsker seg mer enn flere kvinnelige kollegaer. Men studioet er, akkurat som turnefølget og konsertstedet, en mannsbastion. Ja, for hvor var de egentlig, alle jentene, de årene vi vandret rundt i vinterkalde europeiske bakgater for å spille for femti personer og komme hjem blakke? Kastet de bort tid og penger på utdanning, karriere og boliginvestering istedenfor å følge rockedrømmen?

Å jobbe i studio innebærer gjerne sene kvelder, jobbing i helger og høytider, ofte alene i et mørkt rom, i timevis foran skjermen. Man editerer, mikser og spiller inn de små delene som til slutt blir til et fullt album. De fleste jobber ut i fra en lidenskap for musikk, og de færreste gjør business på virksomheten. Leieprisene i byene har gjort arbeidsforholdene ekstra utrygge. Men da den ferdige platen endelig kommer ut og anmeldelsene står på trykk, er den personlige belønningen stor. At ikke flere kvinner har gått inn i denne yrkesrollen er merkelig. Studiofolka har tilbrakt halve livet foran dataskjermen, og mekket på gammel elektronikk den andre halvdelen. Det er ingen grunn til at kvinner ikke skal kunne gjøre det samme.

Kanskje de møter avvisning og fordommer hos sine mannlige kollegaer? Jeg har selv hatt gleden av å jobbe med dyktige musikere som Maya Vik og Mona & Maria. Men så nært i tid som på 2000-tallet, kunne man oppleve Ron «Anchorman» Burgundy-liknende tilstander, der mannlige musiker tydde til skitne knep for å hindre sin kvinnelige kollega fra å skinne: vri litt om på stemmeskruen hennes idet korte øyeblikket hun så bort, kore litt småsurt på refrenget, skru ned noen hakk på forsterkeren hennes i pausen - alt sammen kun for å sabotere.

Kanskje dette er grunnen til at kvinner er så høyt representert blant soloartister og i singer-songwriter sjangeren. Hvordan kan man ellers forklare at det finnes så få kvinnelige hip-hop kollektiv? I Norge har vi hatt navn som A-Laget, Dirty Oppland og Tee Productions, men det finnes ingen kvinnelig ekvivalent til disse. Vi har mange dyktige kvinnelige hip-hop artister, men deres forsøk på etablere et eget kollektiv, særlig med innvandrerrepresentasjon, ville blitt møtt med stengte dører i media og kulturpolitikk. Hva har for eksempel P3 gjort for å løfte fram norske kvinnelige hip-hop artister? Så lenge media og bransjen har skjulte maktstrategier for å opprettholde mannlig dominans på dette feltet, vil det være en lang vei gå for Lars Vaulars og Tommy Tees kvinnelige motparter.

Streamingformatet må også ta noe av skylda for den skjeve kjønnsbalansen i musikknorge. Vi lytter for lite på kvinnelige artister, og det er medias skyld. Det blir som med fotball-VM: Mediebildet fylles i disse dager med bilder fra Brasil, selv om Norge ikke deltar selv. Det kvinnelige fotballandslaget derimot, er i verdensklasse. Sånn er det også på musikkfeltet. En løsning kunne vært en innebygget kjønnskvotering i streaming-abonnementet. La si du har lyttet til 50 prosent mannlige artister litt ute i måneden, så kan kjønns-algoritmen tre inn og blokkere flere avspillinger fra mannlige artister, og heller automatisk gå til første kvinnelige artist under «related» eller «recommended music»-boksen. Her burde musikkorganisasjonene gå sammen og skrive et brev til Spotifys svenske sjef Daniel Ek.

Det aller viktigste er likevel at de gubbete, rike og folkekjære artistene Åge, DumDum Boys, Sivert Høyem og Karpe Diem flytter på seg, sånn at posisjonene deres gjøres tilgjengelig for en ny generasjon kvinnelige artister. I den mest kommersielle delen av musikkbransjen — hitmusikken -  er ikke problemet så stort, med artister som Gabrielle. Men det er ikke den vi snakker om her. Den har ikke den samme symbolske kapitalen som kunstnerskap og kulturposisjon medfører, så den telles ikke.