Festivalsesongen er i gang for fullt. Idet Haugen-brødrene sover skulder mot skulder på et lavtflyvende Widerøe-fly over fjord og fjell, på vei til neste Hellbillies-gig, reises debatt om problemet som tydeliggjøres for hvert år: kjønnsfordelingen på norske festivalscener.

Kvinner er godt representert i musikkorganisasjonene, med lederposisjoner i Gramart, NOPA Norsk Rockeforbund og Music Norway. De siste ti årene har man sett en dreining mot konsertøkonomi som bransjens viktigste inntekt generelt, og en eksplosjon i antallet norske festivaler spesielt. Den kulturelle verdien disse tillegges, og den økonomiske gevinsten de har for musikere, har gjort artistyrket mer prestisjefylt og en potensielt tryggere karrierevei enn tidligere. At kvinner nå ønsker mer tilstedeværelse og attraktive posisjoner i livemarkedet, er naturlig.

Bakgrunnen for debatten er den lave kvinneandelen blant artister på norske festivaler. Det gjelder særlig på headliner-nivå, altså de artistene som settes på toppen av plakaten for å trekke folk. Så lav er den, at den avslører oss som en tilbakestående pop-nasjon. Det er på tide å «røske opp i gubbeveldet», som konsertbooker Anita Halmøy Wisløff titulerte en kronikk i Klassekampen med forrige uke.