Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Gucci- feministene

Likestilt eller ikke likestilt? Feminist eller ikke feminist? Sint eller ikke sint? Hvem er feminist, og hvem er det ikke? Og hvem har hevd på den «egentlige» feminismen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Journalist Beate Nossum skriver i «Kulturbildet» i Dagbladet fredag 14. april om den nye svenske boken «Fittstim», hvor 18 jenter i 20-årene tar et kraftig oppgjør med illusjonene om at vi er likestilte.

Hvem har sagt at vi er det, forøvrig? Har jeg sagt det?

Hun skriver også følgende: «Etter at rødstrømpene forlot slagmarken, har debatten om den moderne kvinnen vært preget av Gucci-feminister som slår seg til ro med glossy ukebladsberetninger om hvor langt vi har kommet, hvor flinke vi har blitt, og hvordan vi bør legge håret i påvente av løsningen: den androgyne mannen. Talskvinner som vår hjemlige Henne-redaktør Ellen Arnstad, har fungert som den rene antitesen til 70-tallsfeminismen.»

Jeg påtar meg gjerne rollen som Gucci-feminist i en tid hvor det finnes pornofeminister, Ottar-feminister, husmorfeminister, studentfeminister, liberalfeminister, aktivistfeminister, maktfeminister og skapfeminister. Verden er ikke lenger svart-hvit. Man er ikke enten feminist eller ikke-feminist. Kvinner i dag er ikke enten rødstrømper eller jålebukker. Det er nettopp dette som er særtrekket ved den postmoderne kvinnen som lever i storbyene og har tid som misteverdi. Hun er både og. Og hun finnes i mange utgaver.

Men hvem har sagt at hun synes hun har oppnådd full likestilling?

Det er nettopp sjongleringen med mange roller som er den nye feminismen. Og den handler om noe helt annet enn å gå på bøllekurs og å kaste sminken. Fra å kjempe for stemmerett på slutten av 1800-tallet, fikk feminismen et nytt ansikt i USA på 1960-tallet og som spredde seg raskt til Europa, hvor kampen for et yrkesaktivt liv for kvinner var et av hovedmålene. Rødstrømpebegrepet ble født. De sinteste kvinnene var veldig sinte, og kleskoden var streng. 90-årenes feminisme kjennetegnes ikke av denne uniformeringen og de likelydende parolene. Sakene er ikke like tydelige, men feminismen lever likevel.

De unge, svenske jentene i «Fittstim» er et godt eksempel på dette. De sier selv at: «Vi är coola, snygga, tuffa, smarta, roliga och framfor allt så är vi feminister.»

Det er ikke lenge siden kvinner lå oppå panseret i bilannonsene som trekkplaster for menn. I dag er det kvinner som er den iakttagende, potensielle kjøperen av bil i de samme annonsene. Rollene er snudd på hodet. Tidligere tiders feminister har virkelig greid å «flytte fjell».

Tradisjonelt sett har samfunnet verdsatt maskulinitet høyere enn feminitet. Nå er dette iferd med å snu. Det forskes på kvinner. Det avholdes kurs og seminarer. De fleste store bedrifter med respekt for seg selv har egne kvinneprogrammer for å tiltrekke seg og beholde kvinnelige ledere.

Kvinner er in. Kvinner er som en nyoppdaget oljekilde. Kvinner er målgruppe for bildekk, mobiltelefoner, hvitevarer, maling og gressklippere. Hun sitter med den største forbrukermakten i dagens samfunn.

På høyskoler som tidligere har vært preget av en overvekt av mannlige studenter, har jentene inntatt sin banehalvdel.

Men i topplederposisjonene i næringslivet er hun fortsatt ikke. Så hvem har sagt at likestillingen er i mål?

Dagbladets journalist, Beate Nossum, gir indirekte uttrykk for at hun har et bilde inni sitt eget hode om hvordan en ekte feminist bør se ut, hva hun bør mene noe om og hvordan hun bør mene det.

I min rolle som sjefredaktør for magasinet Henne og medredaktør i ukebladet KK, jobber jeg og redaksjonene med å forstå utviklingen av kvinnerollen rundt oss, og lage interessant lesestoff for den samme kvinnen - som egentlig er mange typer kvinner. På samme måte som Dagbladet forsøker, så godt de kan, å treffe denne populære målgruppen. I tillegg er dette kvinnerommet åpent for menn, (både KK og Henne har 30 prosent mannlige lesere).

Vi er altså ikke «mannshatere» - slik 70-tallsfeministene ble beskyldt for. Og de som tror de kan drive kvinnekamp med gårsdagen som ideal, må legge om strategien. Det har «fittstimerne», født på midten av 70-tallet, forstått.

Sosiolog Kari Bjerke Karlsen sier følgende om den nye feminismen i neste utgave av KK: «Feminismen i dag er mye romsligere enn før. Det har med selvsikkerhet å gjøre. Feminismen er blitt tryggere på seg selv og kan lettere godta andre ytterligheter og tanker. Det er stor forskjell når det gjelder romslighet og toleranse fra 70-årenes feminisme til dagens. Mens 70-årenes feminist var ganske uniform i væremåte, meninger og utseende, er det mer eller mindre umulig å kategorisere den moderne feministen. Hun fins i alle miljøer, på universitetet, på fabrikkgulvet, i politikken, i næringslivet, høyt oppe eller lavt nede på karrierestigen, hjemme ved kjøkkenbenken eller på vei til jobb med lomme-PC-en i den ene hånden og mobiltelefonen i den andre.»

Ordet likestilling er et skjellsord blant unge kvinner i dag. Jeg har sittet i gruppesamtaler med jenter fra 16 til 25 år, og hørt hvordan de snakker om likestilling med forakt. I Henne har vi derfor strøket ordet i vår «lokale» ordliste, men vi skriver om kjønnsrolleutfordringene likevel, (jeg velger å kalle det utfordringer istedenfor problemer, fordi jeg tror det er dette språket vi må bruke for å komme videre).

Sosiolog Kari Bjerke Karlsen sier det på følgende måte:

«Årsaken til at kvinner vil ha seg frabedt feministmerkelappen kan være flere. Én kan være at det ikke er så mange synlige saker å kjempe for. Jenter har i teorien samme rettigheter som gutter til utdanning, til jobber med lik betaling, og de føler seg ikke diskriminert. En annen årsak kan være det mediaskapte bildet av feministen som den mannevonde, lesbiske rødstrømpen. Svært få kvinner vil identifisere seg med henne.»

Det kan ikke være noen tvil om at feminismen har flere uttrykk og uttrykksformer i dag enn på 70-tallet. Det er ikke lenger et mål å adoptere mannens væremåte. Og det er selvmotsigende å fortrenge sin kvinnelighet for å oppnå likeverd. Hvis jeg som Gucci-feminist er motsatsen til 70-tallets rødstrømpe, så er sikkert det riktig.

Men din påstand om at jeg, eller magasinet Henne, kun skriver om hvor langt vi kvinner har kommet og hvor flinke vi er, stemmer derimot ikke med virkeligheten. Og den androgyne mannen sitter vi aldeles ikke og venter på. Derimot er jeg opptatt av det androgyne mennesket.

Et begrep som i en psykologisk definisjon handler om dobbel kjønnsrolleidentitet. Altså et menneske som behersker tradisjonelle maskuline og feminine egenskaper like godt - og det har ingenting med kjønn eller utseende å gjøre. Muligheten for at man kan lære seg til å bli mer androgyn er stor. Jeg har i alle fall tenkt å sette meg på skolebenken.

For meg handler feminisme fortsatt om likeverd mellom kjønnene (som på 70-tallet), om lik lønn for likt arbeid (som på 70-tallet), om å ha like mange kvinnelige toppledere i en bedrift som mannlige (som på 70-tallet).

Feminisme handler i dag om et personlig uttrykk. Det handler om individuelle krav - ikke store opptog. Det handler om å påvirke innenfor husets fire vegger. Det handler om å påvirke kreativt på arbeidsplassen for å få tidskabalen til å gå opp - for både mannen og kvinnen. Det handler om å verdsette egenskaper som både omsorgsfullhet og pågåenhet.

Det er ikke lenger en kamp mellom to aktører - kvinnen mot mannen . Den største utfordringen er blant annet dialogen - kvinne til kvinne . For hvor er kvinners toleransegrense når det gjelder andre kvinner? Gucci-feminister eller andre feminister?

Er det noen som melder seg inn i Gucci-feministenes rekker?

Jeg er her!