Gucci og Gauguin

«Å være en rebell i kunstverdenen er verdens mest imbesille posisjon,» proklamerer Bjarne Melgaard på en plakat. Nå står 30-åringen fram som suksessrik dobbeltutstiller med «More pricks than kicks» i Astrup Fearnley Museet og «Up late» Galleri Riis i Oslo.

De lett provoserende titlene dekker likevel mer enn selvironi og et skeivt smil til den gamle kunstnerrollen som enfant terrible innenfor institusjonene. Melgaards mønstringer vitner igjen om en formidabel fortellerevne og en nesten manisk kreativ energi, selv om de er mindre massive angrep på synssansen enn hva hans tidligere utstillinger har vært. Han skaper som før en blanding av kaotisk «stream of consciousness»-virkning og uhyre bevisst regi, hvor impulsene strømmer dels fritt og dels kanaliseres nøye gjennom et myldrende mangfold av maleri, foto, skulptur, tegning og tekstil. I museet introduseres utstillingen med en sal med større lerreter i tradisjonelle sekvenser, mens i Galleri Riis får man adgang til en installasjon med et fullt fungerende dusjkabinett gjennom automatiske skyvedører i en glassvegg.

God «timing»

Med god «timing» fra galleri og museum blir Melgaard «dobbelteksponert» samtidig som Kunstnernes Hus viser sitt kollektive bilde av norsk 90-tall. Hans arbeider har også - som mange kollegers - referanser til 60- og 70-åras kunst, men minner sterkere enn noen andre om kategorien «Individuelle mytologier», som ble lansert på den nå legendariske Documenta 5 i 1972. Et navn fra den gang - den avdøde amerikaneren Paul Thek - sto med sine labyrintiske installasjoner og dødsrefleksjoner like fjernt fra minimalismen, som Melgaard distanserer seg fra denne retningen og det han kaller dagens «estetisk korrekte» posisjoner.

Melgaards ambivalens overfor aktørene og maktspillet på samtidskunstens arena spilles ut i hans «individuelle mytologi», hvor det også inngår kunsthistoriske helter, tidligere undergrunnskunstnerne, gamle hollywoodstjerner, dagens medienavn og et galleri av fiksjonsfigurer som stadig opptrer i nye og flyktige konstellasjoner. Han identifiserer seg med Gauguin som flyktet fra sin tids kunstmiljø, følger i hans spor til Tahiti med Gucci-dress på komfortabel Business Class, masturberer over mesterens grav i Papeete, og maler inn sin ferieidyll - fjernt fra kunstlivets kontroverser - som homoerotisk harmoni foran solnedgangen med Munchs «Alfa og Omega» som forbilde.

Kvalte skrik

Munch lot ikke lykken vare i sine grafiske serier, og Melgaard stopper også opp den strømmende ekstasen med smerteskrik og død i multimedieregi. En perforert figur av bronse står som et tømt skall og mørkt minne, som den fatale finale på en eventyrlig fortelling i tegning og maleri hvor samme skikkelse fungerer som et energiutbrudd med lysende stråler fra kroppens åpninger.

I små voodoo-dokker av bronse, ikledd alt fra arabiske aviser til angoramyke stoffer, forteller gjensydde øyne og munn brutalt sterkt om kvalt smerte. Selv i et kitschaktig ryttermonument av Rudolf Valentino korrigerer Melgaard skulpturens romantisk-heroiske positur, og klistrer påminnelser i papir om den dramatisk døde Dodi på hollywoodhelten fra «Sjeikens sønn».

Svarte perler

Blekkspruten med sine fangarmer er en klassisk karikatur på altomfavnende makt, og kanskje har havmonsteret av bronse på museumsgulvet adresse til kunstverdenens dirigenter. Men i Melgaards versjon er det et forblindet vesen som ligger i 18 deler, og balanserer en bronsepute med svart perle på hodet. Den kunstig produserte svarte perlen fra dagens polynesiske turistindustri inngår også i labyrintisk konstellasjon, plassert i en Beuys-aktig vitrine i museumsrommet med de Cy Twombly-influerte maleriene.

I Galleri Riis ligger samme perler som kronjuveler på sine bronseputer, og troner over to bokpaller med «The diary of a young sosiopath». Ifølge det lekkert designete omslaget er de skrevet av Melgaards alter ego - Bob Bo'Bel, men det forventete innholdet om kunstlivets hemmeligheter består av blanke sider. Der spiller også perlene med en betydning som mørk symbolsk motpol til den lyse organiske edelsteinen - et av de klassiske tegn på Kristi renhet. Kanskje er det ikke Melgaards mening, men dette sier også noe om hvor mange meningslag man kan finne i hans «individuelle mytologi».

DOBBEL SUKSESS: Bjarne Melgaard i sitt arbeidsrom.
Bjarne Melgaard