PRIMITIVISERING: Lørdag er det tre år siden den egyptiske revolusjonen startet på Tahrirplassen i Kairo. Konflikter i Midtøsten reduseres ofte til et spørsmål om iboende, negative kvaliteter hos innbyggerne, skriver Henrik Thune - men dette er en dårlig forklaringsmodell.
Foto: AP / NTB Scanpix
PRIMITIVISERING: Lørdag er det tre år siden den egyptiske revolusjonen startet på Tahrirplassen i Kairo. Konflikter i Midtøsten reduseres ofte til et spørsmål om iboende, negative kvaliteter hos innbyggerne, skriver Henrik Thune - men dette er en dårlig forklaringsmodell. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

Gud er uskyldig

Etter tre år er den arabiske våren død og Midtøsten et kaos. Men er det virkelig fordi det bor så mange irrasjonelle muslimer og jøder der?

Meninger

POLITISKE IDEER: Det var for tre år siden denne uka at noen millioner unge mennesker (gjennomsnittsalderen var omkring 22 år) planløst, og nesten uten koordinering, strømmet ut i gatene langs hele Nilen. Folk gikk side om side. De gikk hånd i hånd. De marsjerte mot den møkkete rundkjøringen i sentrum av Kairo som kalles Midan Tahrir («Frigjøringsplassen») for å avsette diktatoren Hosni Mubarak.

Jeg var selv i Kairo en av disse ukene. Det var som å vandre rett inn på scenen under prøvene til en storstilt friluftsoppsetning av revolusjonsmelodramaet «Les Misérables». Langs veiene veivet ungdom med faner og jublet for revolusjonen. I lobbyene på luksushotellene ved Nilen satt liberale bloggere og konservative muslimbrødre som hadde levd i skjul og snakket åpenhjertig med vestlige diplomater. Og rundt bordene i røykfylte tehus ble det lagt planer om solidaritetsreiser til Syria for å spre revolusjonen videre.

Det som ble døpt «den arabiske våren», var en politisk revolt av det gamle slaget. Og som ofte ellers i revolusjonshistorien var det den unge, men marginaliserte middelklassen som reiste seg, med smarttelefoner og Facebook som ropert og kringkastingsmedium.

Den unge statsvitenskapsstudenten Abdul Rahman ble gjennomhullet av flere titalls gummipolstrete stålkuler da han løp mot politiet. Han oppsummerte opprøret sånn: «Kampen for friheten fødes ikke av hjernen, men av naivitet. Naivitet gjør mennesker uovervinnelige. Vi ønsker bare å få egypterne til å smile igjen.»

Dette var Kairo i januar 2011. Stemningen var euforisk, den var gripende, og nesten totalt tankeløs.

Tre år etterpå vet vi godt hvordan det hele endte. Først gikk det slag i slag i raskt oppadgående retning, med regimeendringen i Tunisia og Egypt, gateopptøyer i Jemen og Bahrain, opprøret mot Syrias Bashar al-Assad, og til slutt europeiske statsledere som brøt med sine gamle diktatorvenner og kastet seg på revolusjonseuforien med luftkrigen mot Oberst Qaddafi - også dette uten noen som helst plan for hva man skulle gjøre med Libya og Midtøsten etter at diktatorene var fjernet.

Deretter snudde utviklingen rett nedover, og tre år etter jubelen på Tahrirplassen er Midtøsten i dag mer kaotisk og voldelig enn noen gang siden avslutningen av den første verdenskrigen. Det er full borgerkrig både i Syria og Libya. I Egypt har hæren gjennomført en overveldende kontrarevolusjon. Libanon og Irak er åsted for blodhevn mellom sjia- og sunnimuslimer. Og det mest alvorlige av alt: Statsdannelsen i Libya, Syria og Irak har så godt som fullstendig brutt sammen. Resultatet er at det har åpnet seg svære, statsløse hull i Midtøstens politiske geografi, der al-Qaida og radikale islamistiske grupperinger har fått gode vekstvilkår.

Hvordan kunne det gå så galt? Hvorfor all sekterismen og alt kaoset? Hva skyldes sammenbruddet av den arabiske våren?

Blar man rundt i aviser og bøker fra de siste månedene finner man mange svar. Et av de oftest gjentatte, er at begge sider feilet. «Både de islamistiske og de sekulære kreftene i den arabiske verden har bevist at de ikke forstår hva pluralisme er», skriver Marwan Muasher, som er leder i den store tenketanken Carnegie Endowment. En annen diagnose, særlig populær blant europeiske kommentatorer, er at Obama har vinglet for mye, og at USA aldri greide å bestemme seg for om man ville støtte den gamle autoritære orden eller gryende demokratiske krefter.

Den aller mest utbredte forklaringen på det arabiske sammenbruddet, er imidlertid en ganske annen. Forklaringen er det man kan kalle «primitiviseringen» av Midtøsten. Hva betyr det? Jo, dette er påstander om at volden og kaoset i Midtøsten skyldes spesifikke, iboende og negative kvaliteter ved menneskene som bor i Midtøsten. Reduksjonisme kalles det i statsvitenskapen: Politikk forklares ikke av rasjonelle interesser og tenkning, slik vi er vant med her i Vesten, men av mennesker som er fanger av sin religiøse tro og sin identitet, og som drives av historisk og emosjonell ballast de ikke makter å løsrives seg fra.

Norsk debatt om Midtøsten er full av denne typen reduksjonisme. Det er bare å følge med på nyhetsdekning og nettdebatter; primitiviseringen av Midtøsten er internalisert i mye av det som ytres. Og den kommer særlig i to utgaver. Den ene tilhører særlig den tradisjonelle venstresiden, og er koblet til understrekningen av Israel som en «jødisk» stat. Påfallende ofte presenteres, diskuteres og fordømmes Israels framferd med utgangspunkt i at det finnes en bestemt «jødisk» politisk mentalitet, og at det er noe ved dette jødiske som kan forklare staten Israels aggressive utenrikspolitikk, og behandling av palestinere og naboland.

Den andre utgaven av reduksjonismen forkynnes som oftest av den norske (islamskeptiske) høyresiden, uttrykt ved at konfliktene og kaoset i Midtøsten nesten utelukkende gis en religiøs (og irrasjonell) forklaring. Ta for eksempel utviklingen i Egypt. Krisen framstilles gjennomgående som en religiøs konflikt. Utviklingen beskrives som en kamp mellom islamister og sekulære, på tross av at Egypts nye leder, General Sisi, faktisk er en betydelig mer konservativ muslim enn mange i Det muslimske brorskapet, som nå forfølges.

Det samme gjelder framstillingen av Iran eller konflikten i Syria. «Presteregimet i Iran», sies det ofte når norske medier skal forklare Teherans framferd i Midtøsten. Til sammenlikning ville vi med stor selvsagthet aldri funnet på å snakke om president George W. Bushs personlige kristne tro, eller USAs kollektive religiøsitet, for å forklare Washingtons utenrikspolitikk etter 2001.

Men i Midtøsten gjør vi altså det. Vi gir religionen forrang, både som forklaring, og som drivverket i det politiske mennesket.

Problemet med dette er ikke først og fremst at det er fordomsfullt. Hovedproblemet er at religion er en dårlig forklaring på politikk og krig i Midtøsten. Selv om religion åpenbart er viktig på et personlig nivå, finnes det samtidig knapt noe sted i verden som er mer drevet av økonomiske interesser og rå maktkamp enn Midtøsten. Realpolitikk, ikke følelsespolitikk, er hjertet av Midtøstens politiske virkelighet. Israel opptrer voldsomt, men ikke grunnleggende annerledes enn andre stater som følers seg truet. Iran er langt fra noe irrasjonelt presteregime, men tvert om en uhyre rasjonell geopolitisk aktør. Sjiapolitiske ledere og sunnigrupper i Irak er drevet av interesser. Og det samme gjelder Assad i Syria eller Saudi-Arabias ledere. De er kyniske realpolitikere, de aller fleste av dem.

En taxisjåfør jeg traff på rett før jul forklarte kaoset i Midtøsten enkelt: «De er ikke mulig med fred der nede. Ikke med alle de sjiaene, sunniene og jødene.» Kanskje får han rett. Mange av konfliktene i Midtøsten vil vare lenge. Men konfliktene skyldes verken jødedom eller islam. Konfliktene skyldes - i Midtøsten som mange andre steder - kampen om makt, land og penger, og statsledere og krigsherrer som spiller på religion og identitet for å oppnå sine profane mål.

• Henrik Thune er Seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) og for tiden gjesteforsker ved University of North Carolina.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook