MORAL: Jeg mener det er enklere å tro at det faktisk finnes en objektiv moral hvis man tror på Gud enn hvis man ikke gjør det. Det skyldes muligheten for å forankre moralen i Guds vesen, skriver Espen Ottosen. Foto: NTB scanpix
MORAL: Jeg mener det er enklere å tro at det faktisk finnes en objektiv moral hvis man tror på Gud enn hvis man ikke gjør det. Det skyldes muligheten for å forankre moralen i Guds vesen, skriver Espen Ottosen. Foto: NTB scanpixVis mer

Gud og moral:

Gud forklarer det gode

Ole Martin Moen prøver å forklare hvorfor det å tro på Gud kan skape mindre motivasjon for å gjøre godt. Men argumentasjonen hans forutsetter en underlig gudstro.

Meninger

Mange har respondert på min artikkel «God uten Gud?» i Aftenposten 15. september. Felles for mye av responsen er at jeg tillegges meninger jeg ikke har. Det gjelder dessverre også for Ole Martin Moens innlegg i Dagbladet, «Gud gjør moral umulig». Heldigvis har han fått med seg at jeg ikke hevder at ateister er mindre moralske enn kristne. Derimot mener han at min påstand er at «ateister mangler grunner til å være moralske». Det er feil. De fleste av oss er utstyrt med empati og det gir oss en god grunn for ikke å plage våre medmennesker.

Min påstand er altså at det finnes objektiv moral, ja, en objektiv moralsk målestokk. Det mener jeg at det er viktig å tro. Det er ubehagelig å måtte tenke at det ikke trenger å være galt å brenne levende enker på bålet (for eksempel fordi det er en tradisjon i India). Jeg tror de fleste av oss, uavhengig av livssyn, vil hevde at noen moralske overbevisninger faktisk er bedre enn andre.

Det synes som om Ole Martin Moen er enig med meg i at det finnes en objektiv moral. Han bruker begrepet moralsk realisme og vil, som ateist, forankre denne moralen på en annen måte enn meg. Løsningen er hedonisme. Det gode er det som gir mer glede, mens det onde er det som gir mer lidelse.

Jeg tenker at hedonismen sier noe sant og viktig om rett og galt, men jeg synes ikke den fungerer godt nok som en objektiv etisk teori. For selv om vi blir enige om at lidelse er objektivt galt og glede er objektivt bra, så er det jo ikke gitt at jeg skal bry meg like mye om andres lidelse/glede som om min egen. Menneskers likeverd, som det er å håpe at Moen forutsetter, trenger en begrunnelse. Og den er ikke lett å forankre i oss mennesker. For vi er jo ganske forskjellige – og tenker ofte mer på oss selv enn på andre.

Det største problemet med Moens innlegg er at han misforstår hvordan jeg, ut fra kristen tenkning, gjør Gud til garantist for en moralsk målestokk. Det er ikke overbevisningen om at det «finnes en Gud som vokter over» oss som bør motivere til godhet. I kristen tenkning er det ikke frykten for straff som skal styre våre handlinger, men Guds oppfordring om at vi skal elske våre medmennesker. Jeg håper jo ikke at mine barn bare gjør det jeg ber om fordi de er redde for straff, men fordi de har tillit til at oppfordringene mine er fornuftige og gode.

Nettopp derfor fungerer heller ikke Moens argument for at Guds eksistens gjør moral umulig. Moen skriver: «Dersom Gud gjør opp regnskapet, er det imidlertid uklart hvorfor det vil være galt å voldta og stjele. Grunnen er at de slemme uansett vil få sin straff og ofrene uansett vil få sin oppreisning». Et stort problem med logikken er at den blander sammen spørsmålet om hva som er galt med spørsmålet om hvorfor vi ikke bør gjøre det gale. Målestokken for rett og galt står jo fast selv om vi mangler motivasjonen for å gjøre godt.

La oss dernest forutsette at Gud finnes og at han mener at alle mennesker er likeverdige og rasisme derfor er galt. Har Moen kommet med et argument for at rasisme likevel ikke er galt? Selvsagt ikke. Hvis Gud mener det er galt, så er det galt selv om han vil sørge for en fremtidig rettferdighet. For en kristen blir det rett og slett en meningsløst å tenke at jeg ikke skal bry meg om Guds vilje fordi Gud sikkert ordner opp i ettertid.

Til slutt noen få ord om det «såkalte Eutyfron-problemet» som Moen pleier å vise til i slike debatter. Han formulerer spørsmålet slik: «Er Gud imot tyveri fordi tyveri er galt? Eller er tyveri galt fordi Gud er imot det?» Jeg mener spørsmålet presenterer en falsk dikotomi. Hvis Gud er selve godheten, og tilværelsens grunnlag, er noe galt både fordi Gud mener det og fordi det er galt i seg selv. Da blir det bare en lek med ord å spørre om Gud kunne ha ombestemt seg og fastslått at voldtekt er bra.

Jeg mener det er enklere å tro at det faktisk finnes en objektiv moral hvis man tror på Gud enn hvis man ikke gjør det. Det skyldes muligheten for å forankre moralen i Guds vesen. Finnes en fullt ut god Gud, så er det gode å gjøre det Gud vil. Det betyr ikke at det alltid er enkelt å finne nøyaktig ut hva som er rett og galt. Men det betyr at moral ikke trenger å være et rent menneskelig produkt – forankret i evolusjonens tilfeldigheter.