Foto: NTB scanpix
Foto: NTB scanpixVis mer

Moral:

Gud gjør moral umulig

Problemet er ikke hvordan det kan finnes en moral uten Gud. Problemet er hvordan det kan finnes en moral med Gud.

Meninger

Espen Ottosen spør i Aftenposten om det kan finnes en moral uten Gud. Han er bekymret for at dersom Gud ikke finnes, kan folk like gjerne drepe og plyndre hverandre, gitt at de klarer å slippe unna med det.

Spaltist

Ole Martin Moen

Moralfilosof ved Universitetet i Oslo og grunnlegger av Humanistskolen.

Siste publiserte innlegg

Ottosens påstand er ikke at ateister handler mindre moralsk enn dem som tror på Gud. Standpunktet hans, som han skriver i et svar til Hans-Petter Halvorsen i VG, er mer filosofisk. Ottosens påstand er at ateister mangler grunner til å være moralske. Ottosen går med på at ateister kan tro at de bør være moralske og at de også kan handle moralsk.

Men hvorfor skulle de egentlig det, dersom det ikke finnes en Gud som vokter over dem? Ifølge Ottosen er det Gud som er moralens opphav, så dersom Gud forsvinner, går moralen med i dragsuget. Hvis ateisme, så nihilisme.

Nihilismen er ufarlig

Jeg er ateist og en såkalt moralsk realist. Det vil si at jeg mener at det ikke finnes en gud samtidig som jeg mener at det finnes moralske sannheter. Dette er et ganske vanlig standpunkt blant fagfilosofer: Rundt 70 prosent av fagfilosofer er ateister og blant ateistiske fagfilosofer er rundt 60 prosent moralske realister. Men la oss si at jeg tar feil og at Ottosen har rett. La oss si at dersom ateismen er sann så er nihilismen en unngåelig konklusjon. Er dette noe Ottosen har grunn til å frykte?

I én forstand har Ottosen lite å frykte, for han tror på Gud, så hans verdensbilde står trygt. Men hvordan er situasjonen for dem av oss som er ateister? Bør vi frykte at nihilismen kan komme snikende?

Nihilismen høres ille ut. Men dersom vi tar nihilismen på alvor, ser vi at vi har lite å frykte. Nihilismen (nihil er latin for intet) er teorien om at det ikke finnes noe godt eller ondt. Dersom nihilismen er sann, er det ingenting som er bra eller dårlig -- og dermed kan det heller ikke være dårlig at nilhilismen er sann.

Dersom nihilismen er sann er det ingenting som har noe å si, og dersom ingenting har noe å si har det heller ikke noe å si at ingenting har noe å si. Nihilsmen er så grunnleggende utslettende at den også utsletter problemene våre. Riktignok fjerner nihilismen også alle godene våre, men dersom nihilismen er sann, er ikke det noe tap. Dersom nihilismen er sann var disse aldri reelle goder til å begynne med. Vi bare trodde det. Nihilismen er derfor ingen trussel.

Hedonismen

Jeg tror imidlertid at nihilismen er usann. Jeg tror det finnes genuine goder og onder, og at det finnes moralsk rette og moralsk gale handlinger. Hvordan begrunner jeg det? Mitt eget standpunkt, som kalles hedonisme, er at moralen har sitt opphav i evnen til å føle glede og lidelse. Glede er et gode i seg selv og lidelse et onde i seg selv, og det finnes moral og umoral fordi det finnes handlinger som leder til glede og handlinger som leder til lidelse. Jeg kan ikke begrunne hvorfor hedonismen er sann her. Poenget mitt er bare å vise til en moralteori som ikke bygger på at det finnes en Gud. Hedonisme er en sekulær form for moralsk realisme.

Dersom du åpner en lærebok i metaetikk vil du finne en rekke ulike teorier om hva som er moralens opphav. Bare et fåtall av disse teoriene søker å begrunne moralen i troen på en gud. Én grunn til det er at det er høyst tvilsomt om det i det hele tatt finnes en gud. Men selv om vi tar for gitt at det finnes en gud, møter vi på flere problemer dersom vi søker å begrunne moralen i denne gudens meninger.

Platons kritikk av gudegitt moral

Ett problem for dem som vil begrunne moralen i en gud er det såkalte Eutyfron-problemet, fra Platons dialog Eutyfron. Her spør Sokrates om gode ting er gode fordi gudene liker dem eller om gudene liker gode ting fordi de er gode. Forenklet: Er Gud imot tyveri fordi tyveri er galt? Eller er tyveri galt fordi Gud er imot det?

Dersom vi går for det første alternativet -- at Gud er imot tyveri fordi tyveri er galt -- så er det ikke Gud som gir opphav til at noe er moralsk galt. Gud bare peker til et faktum som er uavhengig av ham selv. Dersom vi går for det andre alternativet -- at tyveri er galt fordi Gud er imot det -- så er det Gud som er moralens opphav. Da er det Guds vilje som ultimat sett avgjør moralske spørsmål.

Det underlige med dette standpunktet er imidlertid at Gud da like gjerne kunne ha sagt at tyveri er godt, eller for den saks skyld, at voldtekt og tortur er godt. Men er det slik at dersom Gud, fra og med i morgen, sa at voldtekt og tortur er godt, så ville det være bra å voldta og torturere? Ville det hjelpe et offer for voldtekt eller tortur dersom Gud, over natten, hadde endret mening om saken? Voldtekt og tortur virker ille uansett hva Gud måtte mene. Dermed synes det som om moralen, snarere enn å komme fra hva Gud mener, må ha et uavhengig opphav, slik som det første alternativet foreslår.

Hvilken åpenbaring skal vi tro på?

Et annet problem med å hevde at Gud er moralens opphav er hvordan vi kan vite hva Gud mener. Ottosens forslag er å vise til åpenbaringene i Bibelen. Problemet er imidlertid at det finnes tusenvis av foreslåtte guder og tusenvis av påståtte åpenbaringer i verdenshistorien. Hvilken gud skal vi tro på og hvilken åpenbaring er den riktige? Her må vi velge, og det er vanskelig å vite hvordan vi skal gå frem for å ta riktig valg. Vi kan, naturlig nok, ikke begrunne Bibelens autoritet med at det står i Bibelen at Bibelen er riktig. I Koranen står det at Koranen er riktig.

Eutyfron-problemet og spørsmålet om hvordan vi kan vite hvilken gud som finnes og hva denne guden vil er velkjente. Her vil jeg imidlertid presentere et annet, og mer offensivt, argument mot Ottosens gudegitte moral: Jeg vil hevde at Gud gjør moral umulig. Gud er ikke garantisten for moral. Gud er garantisten for nihilisme.

Gud som regnskapsfører

La oss ta som utgangspunkt for diskusjonen at Gud er gjennomgående rettferdig. I den grad Gud er gjennomgående rettferdig vil han søke å rette opp i all urett. Han vil la de onde få sin straff og ofrene få sin oppreisning. Stjeler du, vil du møte Guds vrede. Blir du frastjålet noe, vil du få din lønn i himmelen. Ifølge Thomas Aquinas, i Summa Theologica, vil de som kommer til himmelen til og med få anledning til å glede seg over lidelsene som blir påført dem som pines i helvete. På dommens dag vil Gud gjøre opp regnskapet, og siden han er gjennomgående rettferdig og i tillegg allmektig, vil han rette opp alt som bør rettes opp.

Dersom Gud gjør opp regnskapet, er det imidlertid uklart hvorfor det vil være galt å voldta og stjele. Grunnen er at de slemme uansett vil få sin straff og ofrene uansett vil få sin oppreisning. Med Gud som allmektig og rettferdig regnskapsfører vil alt, med økonomenes språk, være perfekt internalisert.

Å handle galt når Gud er regnskapsfører blir som å snyte på skatten i et samfunn der staten vet at du snyter, der du uansett må betale mer i restskatt neste år hvis du snyter og der alle som er skadelidende som følge av snytingen vil få sin rette kompensasjon. I en slik verden gjør det ikke noe om du snyter på skatten, for alt blir uansett godt til slutt.

Moral fordi Gud ikke finnes

Dersom Gud finnes, kan du snyte på skatten, og du kan også stjele, voldta og drepe, for uansett hva du gjør, vil Gud sørge for et rettferdig utfall. Guds endelige regnskap sidestiller alle handlinger, og å sidestille alle handlinger gir samme konklusjon som moralsk nihilisme: at ingen handlinger er bedre enn andre. Problemet er derfor ikke hvordan det kan finnes en moral uten Gud. Problemet er hvordan det kan finnes en moral med Gud.

Antagelig finnes det ingen gud. Derfor finnes det heller ingen regnskapsfører som sørger for at rettferdigheten vil seire til slutt. Når noen lider, lider de, og det er ikke gitt at lidelsen deres vil munne ut i noe godt eller at de vil få sin kompensasjon til slutt. Ondene i verden forblir ukompenserte med mindre vi griper inn.

Lidelse og glede gir oss en enkel forklaring på hvorfor vi bør la være å plyndre og voldta og i stedet bør søke å hjelpe og fremme glede. Det er det gode i gleden og det grusomme i lidelsen som gjør noen handlinger bedre enn andre. Moralens grunnlag trenger ikke å være mer komplisert enn som så.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook