Gud hjelpes!

Nyateistene insisterer på at de skårer det ene målet etter det andre og ler hånlig når de blir bedt om å bidra med noe annet enn ståk og heiarop.

EVENTYR: Nyateistene liker seg best på sidelinjen hvor de kan ståke om at teologi er læren om eventyr, skriver artikkelforfatteren. Foto: Anita Arntzen
EVENTYR: Nyateistene liker seg best på sidelinjen hvor de kan ståke om at teologi er læren om eventyr, skriver artikkelforfatteren. Foto: Anita ArntzenVis mer
Debattinnlegg

Ja da, kronikken «Den åndssvake nyateismen» var sleivete. Det var også meningen. Hva kan jeg si? Det gikk en liten faen i meg. Men hvorfor så inni helsikes hårsåre? For å sitere Dawkins: «There's probably no God. Now stop worrying and enjoy your life!»

Jonas Bergland viser uforstand i omgangen med Thomasevangeliet og angriper meg ad hominem i Dagbladet 30. juli. Jeg skal la det ligge. Det illustrerte hovedpoenget mitt godt.

Læren om Gud kan oppfattes som et aksiomatisk system. Det er utviklet gjennom tusenvis av års refleksjon og har noen sentrale aksiomer. Aksiomer er ubegrunnede påstander som ikke trenger noen begrunnelse innenfor systemet. De er, som det heter i den amerikanske grunnloven, «selvinnlysende». Vi tar dem for gitt - for å etablere noen holdepunkter. Ved å starte med et sett slike aksiomer kan man så utlede (og bevise!) teoremer ved hjelp av logiske slutninger. Et eksempel: I matematikken bygger 2+2=4 på aksiomer som ikke kan «bevises», selv om de kan argumenteres for. Gyldigheten av det aksiomatiske systemet blir avgjort av om det er konsistent eller ikke.

Et sentralt aksiom i religionsfilosofien lyder slik: Hvis Gud finnes, er Gud uskapt og ikke-kontingent. Man står selvfølgelig fritt til å forkaste dette aksiomatiske systemet, men da har man ikke kritisert det. Man har bare forkastet det - a priori. Man har kastet inn håndkleet, ikke hansken. Og det er selvfølgelig helt i orden. Men den som ønsker å kritisere, må per definisjon tre inn i ringen - innenfor det aksiomatiske systemet. Den som står utenfor, driver bare med skyggeboksing. Eller for å si det med et annet bilde: For å komme på skuddhold (og i beste fall score), må kritikeren ut på gressmatta. Det nytter ikke å stå på sidelinjen.

Det er disse elementære reglene for kategorisering som svikter hos nyateistene (for å bruke et ullent begrep). De står på sidelinjen - helt uvitende om obstruksjons- og offsideregelen - mens de selvtilfreds insisterer på at de skårer det ene målet etter det andre. Og når de blir gjort oppmerksom på at de nødvendigvis må ut på banen om de skal bidra med noe som helst annet en ståk og heiarop, ler de bare hånlig: Hah, det trenger vi vel ikke. Offside er for tåper! Teologi er læren om eventyr!

I rest my case.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.