Gud i norsk utenrikspolitikk

Hilde Frafjord Johnson støtter misjonsvirksomhet med statens penger fordi hun er kristen. Det er da ikke mer hokus-pokus enn det?

HILDE FRAFJORD JOHNSON

skriver i Dagbladet 3. mars at det eneste motiv for norsk statsstøtte til misjonsvirksomhet er fattigdomsreduksjon. Dette kan hun ikke mene.

La meg gi et eksempel på hvordan Frafjord Johnson selv har brukt sin makt for å gi pengestøtte til ren misjonsvirksomhet. Den 28. januar 1998 sendte Aril Edvardsens organisasjon Troens Bevis en søknad til UD om økonomisk støtte på kr 206 000,- for å gjennomføre et arrangement på Vestbredden og i Gaza 9.- 12. april. UDs Midtøsten-desk behandlet søknaden om støtte, og kom fram til at de ikke kunne anbefale den. En påskrift i notatet avslører embetsverkets holdning: «Enig at vi ikke gir støtte. UD har tidligere sagt «nei» til søknader fra Arild Edvardsen bl.a. fordi de inneholder elementer av 'evangelisering.'» UDs embetsverk avslo altså søknaden fordi pengene skulle gå til misjonsvirksomhet.

Men det er ikke opp til embetsverket å ta de endelige avgjørelsene. Få dager etter behandlingen skrev Hilde Frafjord Johnson på forsiden av Midtøsten-deskens notat: «I henhold til samtale med Utenriksministeren: Dette opplegget er interessant og støtteverdig.» Frafjord Johnson levner ingen tvil om at arrangementet skal støttes. Slik blir det.

Aril Edvardsen reiste dermed til Gaza i påsken 1998 med både økonomisk og moralsk støtte fra norske myndigheter. Den 21. april kommer en personlig tilbakemelding om turen til utenriksminister Vollebæk. Edvardsen skriver: «Vi hadde 'full klaff' på vår tur til Gaza, Betlehem og Israel, og oppnådde alt vi planla. Vi ble behandlet som et 'statsbesøk' hele gruppen på 110 stykker. Vi møtte de øverste politiske, muslimske og kristne ledere.» I tillegg, skriver Edvardsen, har Arafat gitt de kristne en sentral tomt på 6000 m2 for å bygge et kristent kultursenter i Gaza.

DET FINNES ET

nesten uendelig antall lignende eksempler på at Kr.f.s politikere bruker sin innflytelse til å hjelpe norsk misjon i utlandet. La oss ta ett til: Statssekretær Janne Haaland Matlary tok i august 1998 med seg et langt brev fra Arild Edvardsen til Fidel Castro, hvor Edvardsen spurte om å få arrangere et protestantisk evangelisk møte på Cuba i 1999 eller 2000. Han skriver til Castro: «The Norwegian Government has often assisted me in preparing my visits to several countries. Our present Prime Mininster Kjell Magne Bondevik and Foreign Minister Knut Vollebæk are my personal friends. ... The Norwegian Foreign Minister is willing to act as a link for me in this matter...», forsikrer Edvardsen (Brev 10).

Religion var et langt viktigere element i Norges utenrikspolitikk under Bondevik-regjeringen, både den første og den andre, enn under foregående regjeringer. Ja, misjon er viktig, som Frafjord Johnson skriver i sin overskrift i Dagbladet. Er de ikke like greit å si det rett ut? Frafjord Johnson støtter misjonsvirksomhet med statens penger fordi hun er kristen. Det er da ikke mer hokus-pokus enn det?

KrFs politikere ser på politikk som et positivt element i internasjonal politikk, og det er slett ikke umulig de har rett. Det er redselen for å snakke om religion, frykten for å ta den alvorlig, som er mest interessant ved Frafjord Johnsons innlegg og mange av debattene om religion som pågår i Norge for tiden.

FRYKTEN FOR RELIGIONEN

stikker dypt hos europeere. I Europa utviklet det seg fra 1500-tallet en ideologi som sa at religion er og bør være noe privat og personlig, mens politisk makt og statsmakt er og bør være noe ikke-religiøst og offentlig. Dette var et svar på religionskrigene i kjølvannet av reformasjonen. Katolikker og protestanter hatet hverandre, og religionskrigene på 1500- og 1600-tallet var blodige og ødeleggende. Etter 1500-tallet har europeere sett sin historie som en eneste lang vei mot opplysning og sekularisering.

Trenden snudde en gang på slutten av 70-tallet. Religion er på full fart tilbake i politikken etter en lang eksil. Den karismatisk kristendommen, som Aril Edvardsen er en del av, er i en enrom vekstfase i hele verden, og mange steder har dette store politiske konsekvenser. I Sentral-Asia har islam fått en stadig større politisk rolle i en rekke nye stater etter at Sovjetunionen ble oppløst. I India har vi på 1990-tallet sett at den hindunasjonalistiske regjering, med partiet BJP som kjerne, har utfordret de sekulære tankene som den indiske republikken ble grunnlagt på, og vi har sett at både sikher og muslimer i India har definert sin egen identitet gjennom sin religion og sin opposisjon mot den hinduiske majoriteten. Religion er nå i ferd med å bli en sterk politisk kraft i en rekke forskjellige deler av verden, også her hjemme. Frafjord Johnsons engasjement for kristen misjon som del av norsk utenrikspolitikk er derfor typisk for vår tid.