Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Gud og hvermann

Landeplagene skinner og mennene sturer i «Exodus».

FILM: Det er mulig å skille mellom de som endevender verden og de som tilfeldigvis står oppå kontinentalplatene når de begynner å bevege seg. I alle fall i filmene til Ridley Scott.

Blant de siste er fotsoldatene og sivilistene som snubler inn i en utfordring og oppdager noe nytt i seg selv: Ripley, Rick Deckhard, Thelma og Louise. Blant de første er de myteomspunne skikkelsene som leder revolusjoner og ekspedisjoner: Christoffer Columbus, Robin Hood, og nå Moses i «Exodus: Gods and Kings».

Maskulint og feminint
Hverdagsheltene gjør størst inntrykk. Som med de andre legendene vil Scott jorde Moses i menneskelig erfaring, som med de andre føles det ikke som om han rekker å tenke sine interessante tanker til ende før oppgjørets time er kommet og helten stiger fram mot en bakgrunn av noen tusen statister og så mye spesialeffekter du får kjøpt for noen millioner dollar. Men de guddommelige straffedommene i «Exodus» ser absolutt guddommelige ut.

I film som i bibel er Moses (Christian Bale) oppfostret ved hoffet i Egypt, som en pleiebror av Faraos sønn og arveprins, Ramses (Joel Edgerton), i et fakkelopplyst slott som aldri helt unnslipper den campy stemningen av vektløs Las Vegas-hotellobby.

Enn så lenge skiller han seg mest ut ved å gå for en 2014-maskulin look med kortklippet hår og skjegg og mørke, grove gevanter, mens de andre mennene er dynget ned av eyeliner og smykker.

Det er påfallende hvordan heltens motstandere er så sterkt assosiert med det feminine: Keiser Augustus? PR-kampanje mot Egypt og dronning Kleopatra for to tusen år siden var basert nettopp på kontrasten mellom det romerske, faste og mandige Roma og det dekadente, pyntesyke og sanselige Østen. Arven derfra anes ennå i popkulturen, i «300» og «Alexander» og nå «Exodus».

Det kommer for en dag at Moses er en av hebreerne, som er egypternes slaver, og den redde Ramses forviser ham fra hoffet. Moses finner seg en kone og et hjem i ødemarken, men kalles tilbake av gud, i form av en bramfri liten gutt, for å føre folket sitt ut av fangenskapet.

Stilig straffedom
Ateisten Scotts distanserte og nysgjerrige forhold til religiøsitet merkes i dialogene mellom de to, som er de mest interessante i filmen: Moses strever med å bevare sin egen integritet i møte med kallet og frykter at han er i ferd med å bli gal. Han spør seg hvor hard og voldsom han kan bli før han bikker over fra frihetskjemper til en slags terrorist.

Han er usikker på om han velger å bli opprørsleder eller blir slukt av omstendighetene, og gripes av frykt og tvil når konflikten hardner og de gudesendte landeplagene rammer egypterne.

Elvene av blod og svermene med gresshopper, haglskurene og froskeinvasjonen er skildret med stor, malerisk kraft av Scott og effektmakerne hans: Det er så en synker lenger ned i kinosetet når froskene fyller lerretet.

Sandalfilm
«Exodus» er en sandalfilm i selvfølelsens tid. Ramses nages av følelsen av at han aldri har vært elsket og ikke kan bli det. Han drives til å bli en mini-Assad av behovet til å markere en uavhengighet og en styrke han på ingen måte har. Opptaktene er spennende. Men Ramses? dystre samtaler med seg selv og andre virker livløse, og Moses jumper fra nestenfanatiker til helt uten at krisen hans er forløst.

Likevel: Fra det første slaget til den siste, majestetiske tablået, når det skilte Rødehavet buldrer tilbake over den egyptiske hæren, bærer «Exodus» preg av å være styrt av en stødig general som er vant til å kommandere bataljoner og naturkrefter på lerretet.

«Exodus» ser storslagen ut. Men de indre vandringene kommer ikke helt i mål.