Gud og nakne damer

«Meningen med livet» er fjerde bok med Aldo Monrad i hovedrollen. Her nærmer han seg de sytten, og den ikke helt veltilpassede Aldo (han går til skolepsykolog) har to ting i hodet: det som tittelen uttrykker, samt damer, fortrinnsvis uten klær - noe som langt på vei er ett og det samme

Gud er på mote i norsk litteratur. Her tar også Aldo og Berggren Herren i sin munn. Romanen er formet som en dagbok, eller rettere sagt som et brev, stilet nettopp til Gud. Mesteparten av tida er Aldo alene hjemme - for første gang. Far og mor og lillebror er på campingferie i Sverige. Det går ikke så godt, ja, hjemmeoppholdet ender rett og slett i en katastrofe.

I brevet til Gud bretter Aldo ut sine innerste tanker. Dessuten beretter han om stort og smått som vederfares ham. Han tråkker ofte i salaten og gjerne med velberådd hu. Det kommer det mange morsomme poenger ut av. Betydelig plass opptar hans fantasier om en kvinnelig kannibalstamme på Ny-Guinea. Ifølge en avisnotis gjør den seg bemerket ved å kidnappe unge menn, som de unge damene lar seg befrukte av før de dreper dem. Med skrekkblandet fryd gir Aldo seg disse fantasiene i vold.

Arne Berggren er en vittighund, en vimsete og logrende forteller som slår krøll på sin litterære hale og sprer om seg med lystige påfunn. Personlig setter jeg imidlertid de tre første bøkene høyere. I «Meningen med livet» blir Berggrens ustoppelige humor noe anmassende.