Gud og terroristene

«Om man tar Tora, Bibel og Koran på alvor, må konklusjonen bli at Gud er den største terrorist.»

Mange har advart mot å sette likhetstegn mellom de muslimske fanatikerne som står bak terrorangrepet på USA, og alle muslimer eller islam som religion. Andre påpeker at sosiale og politiske forhold - særlig fattigdom - er en del av forklaringen på terrorangrepet. Utvilsomt bør man ta i betraktning den urettferdige fordelingen av ressurser og rettigheter i verden for å forstå hatet bak terrorismen. Likevel er det viktig også å vurdere religionens autonome rolle som forklaring.

Skal man analysere et fenomens årsaker, er det ofte nyttig å skille mellom «nødvendige» og «tilstrekkelige» årsaker (eller forutsetninger). Hvis vi bruker disse begrepene, er det ikke så enkelt som at for eksempel fattigdom er en nødvendig eller tilstrekkelig betingelse for å framkalle terrorisme. I mange situasjoner med utbredt fattigdom og sosiale skjevheter har det ikke vokst fram terroristiske bevegelser. Dette viser at sosial urettferdighet ikke er en tilstrekkelig betingelse for terror. At det heller ikke er en nødvendig betingelse, illustreres av at mye terrorisme er knyttet til andre spørsmål enn fattigdom og sosial urett, og at mange terrorister slett ikke er fattige.

Dette betyr selvsagt ikke at fattigdom og urettferdighet ikke spiller noen rolle. Det er sant at utøverne av terror ofte viser til at den fattigdom andre lever i, rettferdiggjør bruk av umenneskelige virkemidler. Likevel er det klart at det må noe mer til enn forekomsten av fattigdom, noe som kan formidle mellom en generell opprørthet over urett og fattigdom og den faktiske bruk av terror som virkemiddel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En slik formidling ligger i de ideologiske verdensbilder virkeligheten blir tolket og forstått gjennom. Dette er trolig helt avgjørende fordi en terrorhandling er målrettet og derfor også forberedt og begrunnet. En slik forberedt målrettethet er ikke mulig uten en ideologisk bearbeiding og begrunnelse.

Det finnes mange slags ideologier, og alle er åpenbart ikke like velegnet til å motivere til den typen terror som ble utøvd i USA 11. september. Ideologier som har sperrer mot å bruke andre mennesker bare som middel, er ikke så velegnet til å motivere og legitimere terrorisme som ideologier som framholder overordnede mål av mer absolutt karakter. Dette har vi sett i ekstreme nasjonalistiske bevegelser som nazismen og fascismen, og det illustreres av folkemordet i Rwanda, ETAs virksomhet osv., hvor nasjonens interesse er absolutt. På samme måte har også de som hevder seg å ha historiens mål på sin side, demonstrert en ufattelig evne til terror: Det er nok å nevne Stalin, Mao og Pol Pot.

I et historisk perspektiv er det likevel ingen tvil om at den overlegent «beste» måte å motivere og legitimere terror og terrorisme på, har vært religion. Troen på at man handler i overensstemmelse med Guds (eller gudenes) vilje, har ført til endeløse massakre, korstog, kjetterforfølgelser og heksebål. Fenomenet gjenfinnes i alle religioner - om enn ikke i like stor grad (noe som trolig mer skyldes historiske tilfeldigheter enn innebygde bremser i spesielle religioner).

Derfor blir det galt når noen avviser at det er en sammenheng mellom islam og terrorismen. For terroristene er sammenhengen helt klar. De er overbevist om at de handler i tråd med Guds vilje og islams krav. Dessuten er målet - som helliger midlene - innlysende godt, nemlig å bekjempe Guds fiender og å etablere Guds orden på jord. Det kan godt være riktig at terroristene misbruker islam, om man legger til grunn at det er «ikke-terroristiske» tolkninger av islam som er de sanne. Men det finnes ikke noen fasit i slike saker. Det er altså ikke slik at en nøytral islamforsker kan si at det og det er den riktige tolkningen av islam. Forskeren kan bare påpeke hva slags tolkninger som blir gjort, og ut fra religionens egne kilder antyde noe om hvilke tolkninger som er rimelige og vanlige.

Da gjenstår at islams kilder, som omfatter Koranen, profetens praksis og meninger, og meninger som er uttrykt av respekterte muslimer gjennom tidene, er mangetydige. Der gis det anbefalinger om voldsbruk i en rekke situasjoner, ikke minst i forhold til krig mot islams motstandere. I disse stykker står ikke islam noe tilbake for den vold som anbefales utøvd overfor jøders og kristnes fiender i de jødiske og kristne tekster og tradisjoner, hvilket bekreftes av en gjennomgang av både Det gamle og Det nye testamentet. Om man tar Tora, Bibel og Koran på alvor, må konklusjonen bli at Gud er den største terrorist. At dette ikke er et flåsete og usaklig angrep på religion i sin alminnelighet, og jødedom, kristendom og islam i særdeleshet, vitner både historien og de aktuelle angrepene i USA om.

Når det likevel ikke er riktig å sette likhetstegn mellom de fanatiske terroristene og islam (eller kristendom, jødedom, hinduisme osv.), er det nettopp fordi religionene er så mangfoldige. De inneholder også de høyeste etiske normer. De fleste religioner deler den gylne regel: Gjør mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg. Dermed ligger det også sperrer mot å bruke andre mennesker bare som middel. I Koranen heter det blant annet at den som dreper en uskyldig, har handlet som om han drepte hele menneskeheten: Med andre ord, et angrep på en uskyldig er et angrep på oss alle.

Dette viktige forbeholdet må altså tas. Det er også i samsvar med den virkeligheten vi observerer, hvor det ikke er slik at verdens ene milliard muslimer er mer blodtørstige enn de kristne, jødene, hinduene eller buddhistene. Det er faktisk ytterst få medlemmer i noe religionssamfunn som føler at de har plikt til å myrde og terrorisere uskyldige mennesker selv om de har en annen religiøs tilhørighet.

Likevel blir det fullstendig galt å overse det potensial for voldslegitimering som ligger i religionene. Utvilsomt brukes de «hellige» tekster etter forgodtbefinnende av skruppelløse personer, men poenget er at de kan gjøre det fordi det finnes tekstmessig belegg for deres barbariske tolkninger. Derfor er det nødvendig at moralske ledere innen alle religioner tar avstand fra de barbariske sidene av sine hellige tekster. Jøder og kristne må faktisk ta et oppgjør med Toraens og Det gamle testamentes gud, en gud som holdt den uskyldige egyptiske befolkning, kvinner og barn, som gisler for at farao skulle la Guds folk få utvandre. Tar vi avstand fra terroren i New York, må vi også fordømme som grotesk umoralsk avlivingen av alle førstefødte i Egypt for å legge press på farao. Dette er ikke noe etisk ideal å formidle til barn i KRL-timene!

På samme måte må muslimer ta avstand fra at de klassiske pålegg om å føre jihad til verden er underlagt Guds orden, og for eksempel Koranens bud om at «Deres lønn, som bekjemper Gud og Hans sendebud og anstifter ufred på jorden, skal være at de drepes eller korsfestes, eller at hender og føtter avhugges kryssvis, eller at de forvises fra landet», et vers brukt for å begrunne mang en dødsdom mot opposisjonelle i Iran. Videre må muslimer stille seg kritisk til profetens massakre på og fordrivelse av de jødiske stammene i Medina i 629, og andre barbariske handlinger som profeten gikk god for.

Religionene er av fundamental betydning i folks verdensbilde og virkelighetsforståelse. Dette gjør at de «hellige» teksters motivering og legitimering av vold blir en tilstrekkelig betingelse for terrorisme for en del troende. Men om dette ikke gjør religion til en nødvendig betingelse for terror, er likevel den moralske grenseoppgang innenfor religionene nødvendig. Uten at religiøse ledere tar avstand fra de umoralske voldelige aspekter i egen religion, vil de «hellige» tekster være en konstant kilde til å motivere og legitimere nye overgrep og ny terror. Og dette gjelder enten terroristene er fanatiske jøder som i kamp for «sitt» lovede land dreper bedende muslimer, kristne rasister og abortmotstandere i USA som myrder i Guds navn, eller fanatiske muslimer i bin Ladens nettverk som vil ramme alle i USA og Vesten.