Gud gjør et politisk comeback: Knut Arild Hareide og Trygve Slagsvold Vedum kjemper om kristenvelgerne. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Gud gjør et politisk comeback: Knut Arild Hareide og Trygve Slagsvold Vedum kjemper om kristenvelgerne. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Gud som valgflesk

Gud er dratt inn i valgkampen. Og han blir stadig mer norsk. Det er en nokså dårlig kombinasjon, skriver John O. Egeland.

Kommentar

Kristelig Folkeparti har i lang tid hatt enerett på troende velgere. Riktignok nevner de andre borgerlige partiene Gud i sine prinsipprogrammer (med Venstre som unntak). For disse partiene er Gud omtrent som flagget: Synlig når det blir heist, men siden beveget av de vinder som blåser. Kirken og kristendommens skal i høyden være en bakgrunn som ikke provoserer, omtrent som heismusikk. Selv KrF har dempet frelsens herlighet, og blitt en stadig smidigere politisk operatør. Så har da partiet også tapt alle viktige verdikamper i løpet av sin mer enn 80 år lange historie.

Nå kan det se ut som om Gud gjør et politisk comeback. Det er blitt kamp om markedsandelene i den kristne velgerflokken. Carl I. Hagen gjorde i sin storhetstid raske raid i frimenighetene, men det er Sylvi Listhaug som har utviklet det til en strategi. Med kors på halsen frir hun uhemmet til kristne forsamlinger med et budskap der religionen går opp i en høyere enhet med nasjonal kultur og tradisjon. Det blir godt mottatt.

KrF-leder Knut Arild Hareide har en bredere politisk miks, men sier til NRK at han ikke har noen planer om å tone ned fokuset på kristendommen fram til valget. Han tordner mot Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum som ber politikerne være forsiktige med å blande tro og politikk. Hareide forkynner at hele den norske og europeiske sivilisasjonen bygger på kristne verdier og røtter. Og legger til: «Det å skille mellom religion og politikk vil være en helt ny trend. Det vil innebære at Senterpartiet snur en trend som i realiteten har vært her i tusen år», sier han til VG.

Dette reiser minst to spørsmål: Hva betyr den kristennasjonale trenden? Og ikke minst: Hvilken plass skal religionen ha i et politisk system som det norske?

Den norske riksløven holder Hellige Olavs øks i potene. Det er et symbolsk uttrykk for sammenhengen mellom kristendom og norsk statsdannelse. Den samme øksa er hovedmotivet i Den norske kirkes bumerke. Sankt Olav er trolig verdens eneste protestantiske helgen. Kirkens plass i grunnloven av 1814 og kirkefronten under andre verdenskrig, er eksempler på forbindelsene mellom nasjonen og kirken. Det er historieløst å fornekte kristendommens og kirkens plass i norsk historie og kultur.

Samtidig handler de siste 200 årene av vår - og Europas - historie om sekularisering som megatrend. Det er ikke Gud, men mennesket som er sentrum i verdensbildet. Troen er forvist fra statsstyret og flyttet til den private sfæren. Her går også det liberale samfunnets grense i forhold til islamisme og sharia. Når høyrenasjonalismen er blitt kristen, handler det ikke om ny fromhet. Kristendommen brukes som markør i en kamp der nasjonal tradisjon, kultur og ideen om et strammere samfunn settes opp mot innvandrere og liberale verdier. Det er først når kristendommen kobles til kamp mot islam og innvandring at den blir politisk potent.

Norge avkristnes nå i raskt tempo. Det skyldes ikke islam, men et økende fravær av tro. Ulike meningsmålinger peker i samme retning: Et flertall av befolkningen i Norge er ikke-troende. En befolkningsundersøkelse utført av TNS Gallup for Human-Etisk Forbund i 2016, viser også at 58 prosent mener statens verdigrunnlag bør være demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Likevel er det et betydelig politisk marked for den kristne faktor. 12 prosent mener statens grunnlag bør være vår kristne og humanistiske arv, og 22 vil ha både demokratiske og kristne verdier. Det er i dette nokså uklare farvannet at både Listhaug og Hareide er menneskefiskere.

At troen primært hører hjemme i privatsfæren betyr selvsagt ikke at religion eller religiøse verdier skal forvises fra offentligheten. I et liberalt samfunn er trosfriheten like sentral som ytringsfriheten. Begge er konstituerende menneskerettigheter som individet eier, og som politiske institusjoner ikke har noen rett til å avskaffe, og som de bare kan regulere i ytterkantene. På den annen side kan ikke religiøse dogmer eller verdier opphøyes til å stå over loven eller de politiske institusjonene.

Klarhet i disse spørsmålene er helt nødvendig når tro og religion igjen politiseres. Et sekulært politisk system er den beste garantien både for tros- og meningsfrihet. Det er også på tide at de troende erkjenner sin posisjon som minoritet. Tida for kulturell dominans er over.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook