«Bokstaver er som små spikere smidd av vallonerhender. En gang hvitglødende og raket rett ut av essen. Med tiden kjølnende og rødmende, deretter svarte og sterke. Jeg tenker på dem som vekster, som de bøyde stammene hos pinte trær, martrede myrfuruer eller de forkrøplede bjørkene man finner i fjellskråningene».
Dette vakre bildet er hentet fra finsk-svenske Mikael Niemis historiske krimroman «Koke bjørn». Det er også betegnende for Niemis egen stilistiske trolldomskunst, der han skaper bilder, lukter, lyder, stemninger og mennesker som gjør denne boka til en helt ekstraordinær leseropplevelse.
Nervepirrende og uforutsigbart
Året er 1852. Vi er i Nord-Sverige, på grensa til Finland, nærmere bestemt sognet Pajala, der «en tredjedel er kroverter, en tredjedel fyllebøtter og en tredjedel fattige stakkarer som lever på understøttelse». En dag blir tjenestejenta Hulda funnet drept, nedsunket i en myr. Den forfyllede og brutale lensmannen slår raskt fast at den skyldige er en morderisk bjørn, og de hevngjerrige bøndene starter en storstilt bjørnejakt som ender i et blodbad. Men det er én mann som slett ikke er overbevist om at bjørnen er skyldig. Det er Læstadius, prosten i Pajala.
Læstadius er identisk med den legendariske svenske presten Lars Levi Læstadius (1800-1861), grunnleggeren av den kristne vekkelsesbevegelsen læstadianismen. Presten var også en fremragende botaniker, lingvist og etnograf, og det er nettopp vitenskapsmannen Læstadius som er manet frem i dette fiktive portrettet, der Niemi bevisst har gitt ham trekk fra Sherlock Holmes. For det begås flere brutale mord, og prosten går vitenskapelig til verks for å finne den skyldige. Han samler hårstrå, tar fingeravtrykk, undersøker kroppen, klær, planter og frø rundt åstedet. Omtrent slik vi også kjenner det fra krimteknikere i moderne krim. Dette er bare så mye, mye bedre. Og langt mer nervepirrende og uforutsigbart.
Samisk vandringsmann
Mikael Niemi, som slo gjennom med «Populærmusikk fra Vittula» (2002), har selv vokst opp i Pajala, som nabo til prestegården der Læstadius bodde med sin kone og etter hvert tolv barn. Forfatteren kjenner med andre ord både landskapet, miljøet og skikkelsene. I likhet med Læstadius har Niemi samisk blod i årene. Det har også fortelleren i boka, den naive og uhyre beskjedne vandringsmannen Jussi. Han vokser opp i en gamme langt nord, med en forfyllet heks av en mor. Han rømmer og lever som tigger inntil Læstadius finner ham i veikanten, forskremt og utsultet. Prosten tar ham med hjem. Han lærer gutten å se verden; naturen, lyset, plantene, insekter. Han lærer Jussi å lese og skrive, og hvor viktig det er å navngi det som omgir oss. Og akkurat dette er kanskje det vakreste i boka, Jussis formuleringer av hvordan virkeligheten blir virkelig gjennom ordene.
«Disse uanselige, tynne strekene. Med de små krummelurene i kirkebøkene ble de nyfødte sjelene forvandlet fra myke, små bylter til kristne, døpte menighetslemmer», tenker Jussi i Erik Krogstads vakre oversettelse. Både bokas handling, stil og skikkelsen Jussi gir forøvrig assosiasjoner til en annen av mine samtidsfavoritter, islandske Jón Kalman Stefánssons «Himmelrike og Helvete» (2010).
Djevelens piss
Himmelrike og helvete går som en rød tråd også gjennom denne boka. Læstadius hamrer løs på det han kalte djevelens piss, alkoholen. Den, mener han, var årsaken til at de fattige - og spesielt samene – aldri ville komme fri fra sin bunnløse fattigdom. Her har Niemi bakt inn en historisk hendelse; det religiøst-politiske Kautokeinoopprøret i 1958. Der gjorde læstadianske samer opprør mot brennevinshandelen i et brutalt sammenstøt som kostet handelsmannen og lensmannen livet, mens presten ble pisket.
Et flammehav
Læstadius kommer svært godt ut av dette portrettet, der Niemi også formulerer prostens gudbenådede talegaver, når han i sine prekener maner menigheten til soning for sine syndefulle liv. «De (menigheten) balanserte på randen av helvetes avgrunn, så de med egne øyne kunne se flammene og svovelsjøene og kjenne det stinkende åndedrettet fra jordens dyp. Først nå, da alt virket fortapt, hev han dypt etter pusten. Og så slapp han lyset inn. Først bare en strime, så et sverd, til slutt et flammehav, og straks var det som om Frelseren selv svevde over alteret i sin tornekrone med blodet strømmende ned langs siden. ( ). Og de slubret i seg av evangeliets dryppende honning, som skremte barn fant de ly hos den himmelske fader».
Hva skal man si om en bok full av sånne passasjer? De må bare leses. Denne boka er et mesterverk, om jeg kan bruke et så forslitt uttrykk.
