«Bokstaver er som små spikere smidd av vallonerhender. En gang hvitglødende og raket rett ut av essen. Med tiden kjølnende og rødmende, deretter svarte og sterke. Jeg tenker på dem som vekster, som de bøyde stammene hos pinte trær, martrede myrfuruer eller de forkrøplede bjørkene man finner i fjellskråningene».

Dette vakre bildet er hentet fra finsk-svenske Mikael Niemis historiske krimroman «Koke bjørn». Det er også betegnende for Niemis egen stilistiske trolldomskunst, der han skaper bilder, lukter, lyder, stemninger og mennesker som gjør denne boka til en helt ekstraordinær leseropplevelse.

Nervepirrende og uforutsigbart

Året er 1852. Vi er i Nord-Sverige, på grensa til Finland, nærmere bestemt sognet Pajala, der «en tredjedel er kroverter, en tredjedel fyllebøtter og en tredjedel fattige stakkarer som lever på understøttelse». En dag blir tjenestejenta Hulda funnet drept, nedsunket i en myr. Den forfyllede og brutale lensmannen slår raskt fast at den skyldige er en morderisk bjørn, og de hevngjerrige bøndene starter en storstilt bjørnejakt som ender i et blodbad. Men det er én mann som slett ikke er overbevist om at bjørnen er skyldig. Det er Læstadius, prosten i Pajala.