Gudbenådet om sagatida

Stoffrik, velskrevet og fascinerende sagaroman.

BOK: Enhver historisk roman er et falskneri. Forfatteren kan skaffe seg grundige kunnskaper om faktiske forhold. Han kan bygge på kilder som gir innblikk i menneskenes tro, moral, følelser, osv. Men uansett kan han ikke helt vite hva datidas mennesker følte og tenkte. Han er tvunget til å bruke sin fantasi, til å fylle tomrommene som kildene tier om. Jo lenger tilbake i tid han går, jo mer avhengig er han av sin fantasi - hvis han da ikke nøyer seg med å gjengi historiske dokumenter.

Holder mål

Han kan opptre som historiker. Men det føles utilfredsstillende. Av en forfatter venter vi noe mer. Vi venter at han opptrer som dikter, det vil si at han tar sin fantasi i bruk, i dette tilfellet en særlig form for bunden fantasi som ikke overser det historisk dokumenterbare, om det da ikke dreier seg om bevisst bruk av anakronismer . Når vi vurderer en historisk roman, vurderer vi den derfor både som historiefortelling, som språklig kunstverk og som fantasiprodukt. På alle disse tre punktene holder «Frost» mål - og vel så det!

Jacobsen er en kjenner av norrøn tid. Det er mulig at forskere kan arrestere ham for småfeil, men vi lekmenn har vanskelig for å finne noe å sette fingeren på. Han har også valgt en språklig form som ikke stiller seg mellom stoffet og vår tids opplevelse av dette. Han etteraper ikke sagastilen - det faller sjelden heldig ut. I stedet velger han å formidle sin historie i en moderne, realistisk form som er blitt utviklet seinere, dels under innflytelse av sagastilen. Den er altså ikke arkaiserende , men heller ikke skjemmet av moderne ord og uttrykk. Om vi ser bort fra at vi nødvendigvis befinner oss i vår egen tids språklige fengsel, føler vi at fortellemåten passer til stoffet.

Elegant og flytende

Derfor virker også «Frost» høyst tilfredsstillende som språklig kunstverk. Den er elegant komponert, flytende fortalt og rommer mange enkeltformuleringer som sitter som et skudd. Kanskje skrider fortellingen vel langsomt fram, men når Jacobsen tar seg så god tid og fyller opp med så mange grundige skildringer av liv og levnet, av drikkelag og slagscener, av kjærlighetsmøter og strategidiskusjoner, av hevntanker og religiøse overveielser, osv., skyldes det vel at han er så oppslukt av sitt eget stoff at han ikke kan gi slipp på det før det føles uttømt. Og har man sans for den rolig flytende fortelling, lar man seg lett smitte av forfatterens fascinasjon.

Som fantasiprodukt er «Frost» et imponerende verk. Den vitner om en overlegen evne til å skape en ny fortelling - på norrøn grunn. Her har Jacobsen gjort det både lett og vanskelig for seg selv. I fjor ga Robert Ferguson ut en «sagaroman» der han diktet videre på en faktisk islendingesaga. Jacobsen har skrevet en helt ny saga der han tar utgangspunkt i en historisk person som opptrer som biperson i flere andre sagaer. Denne mannen - islendingen Torgest Torhallason - gjør han til sin absolutte hovedperson, og han omgir ham med en rekke historiske aktører.

Sann og troverdig

Det kunne ha gått galt, men nettopp fordi forfatteren kjenner tida så godt, har han maktet å skape en fortelling som virker sann , og en person som virker troverdig . Her har han ikke bare hatt nytte av sin historiske viten, men også av sitt psykologiske skarpsinn. For Torgest er ikke bare sett og beskrevet utenfra , hans indre verden er også belyst, men med en gåtefull rest tilbake, slik det gjerne er hos Jacobsen. Og Torgest forblir ikke bare en gåte for oss, men også for seg selv. Det er nettopp dette romanens fremste fascinasjonskraft beror på. For all ytre og dramatisk handling og all nitid gjengivelse av datidas dagligliv til tross er det personen Torgest - og brytningene i hans sinn - som holder oss fangen og gjør at vi nødig legger boka fra oss før vi får vite hvor forfatteren leder ham hen til slutt.

Handlingen starter med Torgests fødsel i 993. Allerede fra barnsbein av er han spesiell, og som voksen blir han ikke særlig annet enn en mannsling, nærmest en dverg. Men hva han mangler i statur, tar han igjen i sluhet og fantasi. Dessuten kan han ta lære av drømmer, er netthendt og kan si fram kvad. Han er bare barnet da faren blir tatt av dage, og han er ikke dårligere karen enn at han selv tar livet av drapsmannen.

Det er dette drapet som er handlingens motor. «Frost» er en roman om hevn og om flukt. Som i alle islendingesagaer involveres en hel rekke personer i hevnen, og flukten bringer Torgest vidt omkring - til Trøndelag, Helgeland, Mjøstraktene og til slutt til England, der han deltar i danskekongen Knut og Eirik Jarls hærtokt. Han blir etter hvert tiltrukket av den kristne lære, og de religiøse brytningene i tida spiller i det hele en viktig rolle. Persongalleriet er stort, og Jacobsen er dyktig til å skape fargerike og fengslende skikkelser. Den langsomt fremadskridende fortellingen til tross er handlingen mangslungen og full av dramatiske høydepunkter. Å gi seg til å referere den ville derfor være nytteløs gjerning.

Roy Jacobsen er en gudbenådet forteller. Det visste vi fra før, og det har vi fått bekreftet til fulle etter å ha tilbrakt to hele dager i den norrøne verden - med forfatteren som innsiktsfull og entusiastisk guide.

IMPONERENDE VERK: Som fantasiprodukt er «Frost» et imponerende verk. Den vitner om en overlegen evne til å skape en ny fortelling - på norrøn grunn. Her har Roy Jacobsen gjort det både lett og vanskelig for seg selv, skriver Dagbladets anmelder.