UAVHENGIG AV SAMFUNNET? Norsk samtidskunst preges av grenseoverskridende kunst, og samtidig en redsel for kunst som kan påvirke samfunnet. Når norsk kulturråd skal ha sin årskonferanse i morgen, vil de bare bekrefte denne trenden, mener kronikkforfatteren, som bruker Karl Ove Knausgård som eksempel på en som lager pubertal kunst. Foto: Berit Roald / Scanpix
UAVHENGIG AV SAMFUNNET? Norsk samtidskunst preges av grenseoverskridende kunst, og samtidig en redsel for kunst som kan påvirke samfunnet. Når norsk kulturråd skal ha sin årskonferanse i morgen, vil de bare bekrefte denne trenden, mener kronikkforfatteren, som bruker Karl Ove Knausgård som eksempel på en som lager pubertal kunst. Foto: Berit Roald / ScanpixVis mer

Gudene i samtidskunsten

Hvorfor opphøyes fortsatt pubertale gutteromskunstnere som BoleBjarne «Fuck my Asshole» Melgaard og «The lonely man riding his honest but akk so lonesome ride towards hell»-Karl Ove Knausgård?

Det norske samtidskunstfeltet hegner om den romantiske klisjeen om seg selv som en slags kald, macho, mystisk, vill, ensom, intellektuell fri sjel med en mørk og grenseoverskridende seksualitet. Den mørke driften, sex, sadomasochisme, destruktivitet, dekadanse, misantropi, nihilisme og dop dyrkes og preger mange av landets hype visningsrom.

Eksempler på denne pubertale gutteromskunsten er «SM kinkydoll lets talk about me»-Tommy Olsson, Pin-up-misantrop Matias Faldbakken, BoleBjarne «Fuck my Asshole» Melgaard og «The lonely man riding his honest but akk so lonesome ride towards hell»-Karl Ove Knausgård.

På Skavlan 3. november framstilte Knausgård seg selv som en beskjeden, blyg og brydd mann. Dette konstruerte portrettet av en plaget ærlig mann er kilden som gjør Knausgård så attraktiv for berørmeg-TV. Et viktig aspekt ved dette mytomane machoimaget er nemlig at innerst inne i sjelen, eller til og med utenpå ansiktet - er disse brutalt ærlige samtidsblotterne like sårbare og nervøse som byens narkomane. Det er jo denne narkomane sårbarheten kombinert med en klinisk observasjonsevne som gir innsikt.

Den norske kunstneren Bjarne Melgaard er en annen av dem kronikkforfatteren mener har pubertal kunst. Foto: Berit Roald / Scanpix
Den norske kunstneren Bjarne Melgaard er en annen av dem kronikkforfatteren mener har pubertal kunst. Foto: Berit Roald / Scanpix Vis mer

Kunstnerne bak Kuk-kunsten og Den mørke driften virker å være plaget av en omfattende kjedsomhet som gir seg tilkjenne gjennom et misantropisk og nihilistisk syn på livet og verden. Deres arbeider vises i hovedstadens hypegallerier og skrives om av begrepsfabrikker som for eksempel kunstkritikk.no. Office of contemporary art (OCA) følger opp og sender denne nitriste misantropiske kuk meg i kuken-kunsten i stabler til utlandet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

31. oktober arrangerte Senter for Kultur- og Idrettsstudier ved Høyskolen i Telemark Kulturrikets tilstand 2012. Her tematiserte man norsk regional kulturpolitikk og da særlig forholdet mellom de nasjonale visjonene og den lokale virkeligheten. En av innlederne på seminaret, kunsthistoriker Tommy Sørbø, pekte på mekanismer i billedkunstfeltet: Den pubertale overskridelsen - det «repressive» uttrykket - som fortsatt blir opphøyd. På tross av at det nå må være minst 20 år siden rockens grenseoverskridelser nådde sin høyde driver kunstnere fortsatt en desperat jakt etter flere grenser å sprenge, etter samme oppskrift. Hovedstadens hypegallerier, Norsk Kulturråd, OCA, kunstkritikk.no med flere roper Halleluja og favner om dette grensesprengende pubertale gutterommet. Hvordan er det mulig?

Dette er mulig fordi det norske samtidskunstfeltet er preget av troen på at kunstneren er Gud. Kunsten framstilles som noe sakralt og ubeskrivelig. Kunstnere, kuratorer og kunstkritikere bedriver storstilt referering til kilder, og til hverandre, slik at du som ser gjenstanden på en vegg eller et gulv skal kunne forstå denne gjenstanden som kunst. At du skal kunne se kunsten på riktig måte. På deres måte. Dannelsesinstitusjonen som underbygger de mytomane guttas virke har først og fremst vært nettstedet kunstkritikk.no, hvor kunsthistorikere og andre skribenter foredler et nærmest religiøst forståelsesapparat. Som internkritikk fungerer kanskje nettstedet kunstkritikk.no etter intensjonen bak kritikerrollen, men som ekstern formidling og referanseramme blir nettstedet en manifestasjon av klubben for innbyrdes beundring. Det virker som dette forumet forsøker å etablere en form for «vitenskap» rundt deler av billedkunstfeltet. Men fungerer denne vitenskapeliggjøringen? Og hva er dette studieobjektet som stadig danner grobunn for nye begreper?

Begrepsfabrikkene, som kunstkritikk.no, forkynner i tråd med sitt religiøse perspektiv at kunst for kunstens skyld er det eneste som gjelder. Til disse kunstens autonomiknøler er det fristende å sitere noe forfatteren Dag Solstad har uttalt: «La meg en gang for alle få slått fast: Å snakke om kunst for kunstens egen skyld, kunst som står over klassene, det er det samme som å kreve en kunst for småborgerlige intellektuelle.» Eller som kunstneren Marina Abramovic uttalte på Galleri Brandstrup i september: «Vi lever i det 21. århundre, kunstneren har en plikt til å engasjere seg i samfunnet».

Erlend Høyersten, direktør for Kunstmuseene i Bergen sa til Dagbladet 2. november: «Forrige generasjon som styrte museer var opptatt av kunst for kunstens skyld. Jeg er ingen idealist eller utpreget sosialist, men jeg vil ha noe ut av kunsten. Den er ikke dekor, eller bare et fiffig og spennende rom. Jeg har fått pepper for å tenke meg et publikum, det oppfattes som ukorrekt i kunstverdenen.»

Besøker du et av landets hypegallerier møter du med stor sannsynlighet en stor dose tekst. Tekst publikum må lese og forstå for å få tilgang til hva det er begrepsfabrikkene ønsker de skal oppleve. Når allmennheten ikke lenger har forutsetninger til forstå bruksanvisningene, bør vi kunne stille noen kritiske spørsmål også til Norsk Kulturråd.

Følg oss på Twitter

Den statlige støttede kunstproduksjonen, kunstkritikken/formidlingen er et velferdsgode. Fokus på publikum er derfor en selvfølge. Anne Aasheim, direktør for Norsk Kulturråd har ifølge Kristian Meisingset (Dagbladet 13. september) gitt uttrykk for at rådet og fagutvalgenes ikke trenger ta hensyn til kulturpolitiske verdier, og at legitimiteten ligger i at fagutvalgene forvalter sitt kunstneriske skjønn. Om det medfører riktighet kan man spørre: Hvorfor ikke overføre hele forvaltningen av statlige midler til feltet selv?

I morgen arrangeres Norsk kulturråds årlige konferanse. Årets konferanse skal ifølge programmet handle om Norsk kulturråds armlengdes avstand fra staten og fagutvalgets kriterier for det udefinerbare skjønn. Nok en gang skal det altså snakkes omkring staten og det faktum at Kulturdepartementet har kulturpolitiske intensjoner som de forventer at blir fulgt opp. Norsk Kulturråd virker å ikke finne sin plass mellom staten og fagfeltene/begrepsfabrikkene. Hva med å hoppe i det og se på hvordan begrepsfabrikkene og fagfeltene i regi av Norsk Kulturråd utøver kunstfaglig skjønn?

Men med Norsk Kulturråds høflige armlengdes avstand berøres utfordringer fra et svakt selvrefleksivt fagfelt med silkehansker. Det synliggjør et Norsk Kulturråd som ikke har særlige ambisjoner om å være et direktorat eller statlig råd. Og trenger vi et Kulturråd som ikke viser styringsvilje, leder og oppfører seg som et statlig råd?

Tonje Gjevjon. Billed- og konseptkunstner.
Tonje Gjevjon. Billed- og konseptkunstner. Vis mer

Når representanter fra hele feltet møtes, bør man som arrangør og statlig råd ha ambisjoner og målsettinger som strekker seg utover høflig overflatebehandling. Etter å ha sett aktørene og programmet for årets konferanse er jeg redd for, at Norsk kulturråds årskonferanse 2012 i ettertid enklest kan refereres til gjennom et sitat av H.C. Andersen: «Der var en behagelig Stemning og gemyttlig Vrøvl, som i en Familiekreds ...»