Gudene i samtidskunsten
Hvorfor opphøyes fortsatt pubertale gutteromskunstnere som BoleBjarne «Fuck my Asshole» Melgaard og «The lonely man riding his honest but akk so lonesome ride towards hell»-Karl Ove Knausgård?
Det norske samtidskunstfeltet hegner om den romantiske klisjeen om seg selv som en slags kald, macho, mystisk, vill, ensom, intellektuell fri sjel med en mørk og grenseoverskridende seksualitet. Den mørke driften, sex, sadomasochisme, destruktivitet, dekadanse, misantropi, nihilisme og dop dyrkes og preger mange av landets hype visningsrom.
Eksempler på denne pubertale gutteromskunsten er «SM kinkydoll lets talk about me»-Tommy Olsson, Pin-up-misantrop Matias Faldbakken, BoleBjarne «Fuck my Asshole» Melgaard og «The lonely man riding his honest but akk so lonesome ride towards hell»-Karl Ove Knausgård.
På Skavlan 3. november framstilte Knausgård seg selv som en beskjeden, blyg og brydd mann. Dette konstruerte portrettet av en plaget ærlig mann er kilden som gjør Knausgård så attraktiv for berørmeg-TV. Et viktig aspekt ved dette mytomane machoimaget er nemlig at innerst inne i sjelen, eller til og med utenpå ansiktet - er disse brutalt ærlige samtidsblotterne like sårbare og nervøse som byens narkomane. Det er jo denne narkomane sårbarheten kombinert med en klinisk observasjonsevne som gir innsikt.
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
