«Gudfaren» - en amerikansk tragedie

I bokhylla hjemme der jeg vokste opp, sto en bokserie som het Amerika forteller. Og jeg har siden tenkt at Amerika forteller ikke er en bokserie, men en situasjonsbeskrivelse.

Nasjonen som helt naturlig benevnes med navnet på et helt kontinent, har skapt et verdensherredømme basert på at de har seksti prosent av verdens militære slagkraft og førti prosent av de økonomiske ressursene. Men like viktig: USA har verdensspråket, reell ytringsfrihet, risikovillig kapital, verdens beste historiefortellere og verdens største publikum, og derfor eier de også vår tids viktigste medium for historiefortelling: filmen.

Da jeg nylig arbeidet med et bidrag til en antologi om film, kom jeg på to ting som min mor bibliotekaren sa til meg: «Les klassikerne, de er alltid aktuelle.» Og: «Alle forteller om seg selv.» Det er to amerikanske fortellinger som topper nesten alle nettsteder hvor man kan stemme på «best movie ever»: «Gudfaren» (Francis Ford Coppola, 1972) og «Citizen Kane» (Orson Welles, 1941). Hvorfor stemmer den unge nettgenerasjonen på to tragedier som ble lagd før de ble født? Kanskje fordi min mor hadde rett.

«GUDFAREN»-TRILOGIEN handler, akkurat som «Citizen Kane», om Amerika, maktbegjær, hensynsløshet og isolasjon. «Gudfaren» begynner med et bryllup i den amerikansk-italienske mafiafamilien Corleone. Den andre verdenskrigen er akkurat over, og åpningsreplikken er: «I believe in America.» Til bryllupet kommer sønnen Michael, spilt av Al Pacino, en ung, dekorert krigshelt, sammen med Kay, en ung kvinne fra det hvite borgerskapet. Etter å ha skildret farens voldelige metoder for henne med den filmhistoriske replikken «he gave him an offer he couldn't refuse», føyer Michael til: «That's my family, not me.» For selv om Michael i uniform er det handlekraftige, patriotiske USA som akkurat har frelst verden fra Hitler, er han først og fremst det moderne, siviliserte, demokratiske Amerika som i 1945 eier framtida. Og vi er ikke et øyeblikk i tvil om hvem som er protagonisten, helten, i denne fortellingen. Michael har tatt på seg oppgaven å sette en stopper for det onde og usiviliserte slik at hans omverden kommer i takt med hans eget verdisyn, det moderne, demokratiske og i hans øyne moralsk overlegne. Og slik vi stilte oss bak USA, stiller vi oss selvfølgelig bak Michael i dette korstoget. Og derfor har vi allerede tatt parti og investert så mye emosjonelt i Michael-figuren at når han selv griper til våpen og dreper mennene bak terroraksjonen mot filmens skyskraper, familieoverhodet Vito Corleone, aksepterer vi uten å mukke unnskyldningen om at Michael dreper av preventive årsaker, ikke av hevntørst og maktbegjær.

Men Michael Corleones «War On Terrorism» har en høy pris. Vi skjønner at Michael har solgt sin sjel i scenen der han forteller Kay at han har begynt å jobbe for familien. Kay er forferdet, men Michael unnskylder seg med at det en gudfar i mafiaen gjør, ikke er verre enn det andre personer med makt gjør, som en senator eller en president. Kay: «Så naiv du er, Michael. Presidenter og senatorer skyter ikke andre mennesker.» Michael: «Hvem er naiv nå, Kay?»

MICHAEL FORSVARER å ta i bruk de kriminelles egne metoder med at det bare er på den måten det gode, Michael, det moderne Amerika, kan overta styringen. Og etter det skal familien Corleone bare drive med legitime forretninger på det siviliserte samfunns premisser. Dette er velkjent revolusjonsretorikk, og filmen slutter som kjent med at Michael massakrerer ondskapens akse, overhodene for De Fem Familiene.

Som alle klassikere kan «Gudfaren» leses og forstås på mange plan. Omtrent som et vagt formulert horoskop hvor man stort sett kan tolke framtida som man vil. Man kan for eksempel se Fredo, Michaels eldre, men mindre mektige bror, som maktens nærmeste allierte. Når Fredo prøver å irettesette Michael for å behandle et medlem av ondskapens akse urimelig, gir Michael Fredo beskjed om aldri - aldri - å ta parti med noen mot familien. Lyder kjent?

DET ER PÅ EN MÅTE betryggende at verdens mektigste fortellernasjon også er landet med de beste tradisjonene for ytringsfrihet. Men noe har skjedd. Det er alvorlig grunn til bekymring når en verdensberømt amerikansk forteller som Gore Vidal forsøkes kneblet av ytringsfrihetens håndhevere når han kritiserer det han kaller Cheney- Bush-juntaens bruk av 11. september. Amerikaneren som ga filmelskere «Ben Hur», blir nektet spalteplass av den påstått frie pressen i Amerika, og ingen amerikanske forlag torde å trykke boka hvor han kritiserer sitt lands ledere. I mine øyne er Michael fortsatt så vidt helten i «Gudfaren». Men bare så det er nevnt: I «Gudfaren 2» likviderer han Fredo også.