Nasjonen som helt naturlig benevnes med navnet på et helt kontinent, har skapt et verdensherredømme basert på at de har seksti prosent av verdens militære slagkraft og førti prosent av de økonomiske ressursene. Men like viktig: USA har verdensspråket, reell ytringsfrihet, risikovillig kapital, verdens beste historiefortellere og verdens største publikum, og derfor eier de også vår tids viktigste medium for historiefortelling: filmen.

Da jeg nylig arbeidet med et bidrag til en antologi om film, kom jeg på to ting som min mor bibliotekaren sa til meg: «Les klassikerne, de er alltid aktuelle.» Og: «Alle forteller om seg selv.» Det er to amerikanske fortellinger som topper nesten alle nettsteder hvor man kan stemme på «best movie ever»: «Gudfaren» (Francis Ford Coppola, 1972) og «Citizen Kane» (Orson Welles, 1941). Hvorfor stemmer den unge nettgenerasjonen på to tragedier som ble lagd før de ble født? Kanskje fordi min mor hadde rett.

«GUDFAREN»-TRILOGIEN handler, akkurat som «Citizen Kane», om Amerika, maktbegjær, hensynsløshet og isolasjon. «Gudfaren» begynner med et bryllup i den amerikansk-italienske mafiafamilien Corleone. Den andre verdenskrigen er akkurat over, og åpningsreplikken er: «I believe in America.» Til bryllupet kommer sønnen Michael, spilt av Al Pacino, en ung, dekorert krigshelt, sammen med Kay, en ung kvinne fra det hvite borgerskapet. Etter å ha skildret farens voldelige metoder for henne med den filmhistoriske replikken «he gave him an offer he couldn't refuse», føyer Michael til: «That's my family, not me.» For selv om Michael i uniform er det handlekraftige, patriotiske USA som akkurat har frelst verden fra Hitler, er han først og fremst det moderne, siviliserte, demokratiske Amerika som i 1945 eier framtida. Og vi er ikke et øyeblikk i tvil om hvem som er protagonisten, helten, i denne fortellingen. Michael har tatt på seg oppgaven å sette en stopper for det onde og usiviliserte slik at hans omverden kommer i takt med hans eget verdisyn, det moderne, demokratiske og i hans øyne moralsk overlegne. Og slik vi stilte oss bak USA, stiller vi oss selvfølgelig bak Michael i dette korstoget. Og derfor har vi allerede tatt parti og investert så mye emosjonelt i Michael-figuren at når han selv griper til våpen og dreper mennene bak terroraksjonen mot filmens skyskraper, familieoverhodet Vito Corleone, aksepterer vi uten å mukke unnskyldningen om at Michael dreper av preventive årsaker, ikke av hevntørst og maktbegjær.