Gudfaren jubilerer etter noter

Norges mest anonyme tusenkunstner - Monn det er Iversen? Musikaler, revy, film, fjernsyn, plater, opera, uansett hva det gjelder i norsk musikk- og underholding, er det alltid Egil Monn-Iversen som trekker i trådene. Han har alltid mer enn en finger med i spillet som produsent, arrangør, komponist, dirigent, styreformann, fødselshjelper og pådriver. Påskeaften hylder NRK fjernsynet 70-års jubilanten med en storslått stjerneparade.

-Kjendis jeg?!

Nei, gudskjelov, det har jeg sluppet. Jeg blir sjelden gjenkjent, er vel en typisk «doldis», som svenskene sier. Det er ikke så rart, en dirigent har jo nakken mot publikum. Hvis noen kjenner meg igjen, sitter de bak meg på trikken, sier Egil Monn-Iversen. Så ler han: -Trikk tar jeg sjelden.

-Likevel er du alltid tilstede hvor det skjer noe - synlig eller usynlig. Hva synes du om å bli kalt «Gudfaren»?

-Jeg tror ikke jeg ligner på Marlon Brando...

Nei, betegnelsen «gudfar», den er vel enten eller, en uhederlig og kriminell person, den amerikanske mafiaversjonen, men er jo egentlig en mann som tar seg av barna han er gudfar for. Forresten er det noen svensker som pleier å kalle meg «Elaka-Egil», ha ha...

-Du har vært primus motor for Det Norske Teatrets musikkspill og samtidig drivkraft bak farser og andre galskaper på Chateau Neuf, kringkastningsjef Einar Førde sier du er uunværlig i NRK, det er du også i Stockholm hvor team Monn-Iversens siste suksess «Miss Saigon» går så det suser i tillegg til litt annet småtteri. Hvor mange kontorer, telefoner og sekretærer har Egil Monn-Iversen?

-Ingen. Det er litt av hemmeligheten. Jeg hadde et i NRK en gang. Det varte ikke lenge. Rummet på Det Norske brukes mest til garderobe. Jeg har en mobiltelefon. Det gir frihet til selv å disponere tiden. Viktigst er å velge medarbeidere.

Bortsett fra når det gjelder å besette roller hvor det rent faglige kriterier er det avgjørende, bruker jeg intuisjon. Intuisjon er kanskje summen av ulike erfaringer.

-For 35 år siden satset du på to ukjente unge menn som ville lage revy, men hadde fått blankt avslag hos Leif Juster, Rolv Wesenlund og Harald Heide Steen. Ditt livs beste investering?

-Jeg kjente dem litt fra NRK, og Rolv var jo blitt Norgesmester i jazz, jeg satt i juryen. Jazz er jo stikkordet også for dagens Wesensteen, leken, improvisasjonene, «timingen». De inviterte til «visning» i et helt tomt studio og var nok litt sjenerte, men jeg lo meg fillete. Mange penger dreidde det seg ikke om, og jeg tror nok jeg fikk dem igjen. Hovedsaken var at det ble revy, «Lysthusrevyen» på gamle restaurant Cecil i Stortingsgata. Elsa Lystad, Svein Byhring og Karin Krogh var også med, i teamet var tekstyforfatterne Harald Tusberg og Bengt Calmeyer og musikerne Sigurd Jansen og Alfred Janson. Ja, det var starten på så mangt, «Bør Børson» og «Fleksnes» og mye, mye mer.

-Ingen reaksjoner da en show-mann ble styreformann i Den Norske Opera?

-Jo, det var visst skepsis i regjeringen, Einar Førde som var kulturminister i 1981 da jeg ble utnevnt, tok et dristig valg. Man mente jeg var for «lett», men jeg var formann i Norsk Kulturråds klassikerutvalg som ga ut mer enn 80 utgivelser, utdannet ved Konservatoriet, kejnte musikkteatret og var eneste elev av komponisten, dirigenten og festspilldirektøren Sverre Bergh, det er jeg mest stolt av.

-Så det var ikke partiboken som avgjorde saken?

-Den har jeg ikke lenger, etter 30 år har jeg meldt meg ut av Arbeiderpartiet. Det skyldtes mye holdninger i Oslo Ap både til avholdspolitikken og Operasaken. Jeg gikk inn for tomten på Vestbanen, og var så dum at jeg ville rive stasjonsbygningen. Det fikk jeg voldsomt kjeft for, men jeg syntes Operaen skulle fronte Rådhusplassen som et utrykk for vår tid, våre holdninger og tanker. På de andre sidene har vi jo Rådhuset og Akershus som står for andre tider.

-Du sloss med politikere også da Oslo Kommune mente det var en kommunal oppgave å drive Chat Noir som øl-pub med fotball på storskjerm. Hva gjør Egil Monn-Iversen sint?

-Amatørisme gjør meg rasende! Nå mener jeg ikke glade amatører i kor og korps, jeg mener amatørisme! Se her! sier Monn-Iversen stolt, trekker fram medlemskort i F.T.A.B. og brøler av latter. -«Foreningen Til Bekjempelse Av Amatører», en liten hemmelig forening uten formann. Nei, Chat Noir, der fikk jeg min første faste jobb som kapellmester hos Jens Book-Jensen i -54 etter å ha spilt jazz og til dans. Gruppa «The Monn-Keys» ble startet tre år før. Jeg lærte en masse på Chat Noir, om teater, om at det dreier seg om å gi publikum en emosjonell opplevelse. Senere ble jeg direktør en kort periode. Men jeg er er orkestrator, det var derfor jeg i sin tid fikk en programsekretærstilling med muligheter til utvikling som jeg aldri kunne fått noe annet sted. Alt jeg drev med i platebransjen måtte jeg kutte ut, men film og teater ville NRK jeg skulle fortsette med, for det kunne komme fjernsynet til gode - en gang i fremtiden. Uansett - det er «mussikant» jeg er!

<BR>FYLLER 70:</B> Egil Monn-Iversen har fødselsdag 14. april. Påskeaften hylles han i NRK. Ellers har han ingen planer om å feire seg selv.