Gudfaren snakker

Med «Gudfaren» ble Al Pacino en av de største filmstjernene i sin generasjon. Fremdeles har han ikke sett filmen på kino. Han tør ikke.

DET BESTE MED Å VÆRE UNG, fattig og ukjent er friheten. Og jeg var både fattig og ukjent da jeg først begynte som skuespiller. Den friheten var ... vidunderlig, sier Al Pacino og sukker.

Svart hår, brunsvarte, store øyne, svart jakke, svart bukse, svart skjorte. Og koksgrått slips. Ingen skal si at Al Pacino er en fargeklatt. Han er fremdeles kjekk, men det synes godt at han nærmer seg seksti. Når Dagbladet møter ham i Deauville, hvor han er invitert for å motta filmfestivalens ærespris, virker han både avslappet og tilfreds. Han, som har rykte på seg for å være vanskelig, humørsyk og nervøs.

- DET VIL SIKKERT OVERRASKE MANGE, men jeg begynte som komiker. Jeg gikk meg vill og de siste tretti åra har jeg forsøkt å finne veien tilbake til komikerfaget, sier han og flirer.

Alfred James Pacino (59) vokste opp i Bronx, en av New Yorks fattigste bydeler. Foreldrene skilte lag mens Al var liten, noe mange har tolket som en vesentlig årsak til at han aldri har giftet seg. Kandidatene har vært mange og kjente. Tuesday Weld, Penelope Ann Miller, Debra Winger, Diane Keaton, Kathleen Quinlan og Jill Clayburgh har alle vært mer enn venninner. Ekteskap er helt greit ifølge Pacino, bare han treffer den rette. Til Frankrike har han tatt med seg skuespilleren Beverly D'Angelo, i sladrepressen omtalt som hans forlovede. Rykter om giftermål er det fritt for. Så er vel heller ikke hun den rette.

Pacino har en datter med danseren Jan Tarrant. Men den slags er det vanskelig å få Pacino til å snakke om. Hvorfor?

- Hvis publikum vet for mye om en skuespiller, gjør det jobben mye vanskeligere. Man blander rolletolkning med privatperson. Skuespilleryrket er avhengig av en viss mystikk, hevder Mr. Pacino.

Al Pacino visste tidlig at det var skuespiller han ville blir. Han kom inn på Manhattan's High School of Performing Arts, bedre kjent som «Fame-skolen», men hoppet av etter halvgått løp. De neste ti åra livnærte han seg som bud, vaktmester og dørvakt, før han 26 år gammel kom inn på legendariske Actors' Studio, et slags laboratorium hvor skuespillere fikk muligheten til å eksperimentere med yrket sitt. Her hadde størrelser som James Dean, Marlon Brando og Marilyn Monroe studert før ham. Pacino hadde dessuten en annen grunn til å velge Actors' Studio: penger. Eller rettere: mangel på penger.

- PÅ ACTORS' STUDIO FANTES DET STIPENDMIDLER til et nytt par sko. Pengene kom fra tidligere elever med suksess, som støttet institusjonen økonomisk. I likhet med de fleste andre som gikk der, var jeg lut fattig. The Studio ble en trygg havn for meg, et hjem, en slags familie. Her fikk jeg sjansen til å jobbe med noen av bransjens aller, aller beste instruktører, som Elia Kazan og Lee Strasberg. Dessuten spilte jeg roller jeg aldri ville fått prøve på andre steder. Det fantastiske er at Actors' Studio finnes fremdeles. Og blomstrer, sier Al Pacino.

Da Pacino ble tildelt rollen som Michael Corleone i «Gudfaren» i 1972, sa han ettertrykkelig adjø til den anonymiteten han mimrer om i dag. Francis Ford Coppolas gangsterepos ble øyeblikkelig stemplet som «klassiker». Men underveis var de involverte slett ikke sikre på suksess. - Jeg husker veldig godt en gang vi holdt på å pakke sammen for dagen. Vi hadde skutt scenen der Don Corleone blir begravet. Plutselig fikk jeg øye på en mann som satt på en av gravstøttene og strigråt. Til min overraskelse viste det seg å være regissør Coppola. Da jeg spurte han hvorfor han gråt, hikstet han at det var fordi produsentene ikke ville la ham ta én takning til. Det var da jeg skjønte at vi holdt på med noe helt spesielt. Pacino hadde også sitt å stri med. Med bare to filmer på cv-en var han overbevist om at de før eller siden ville gjennomskue ham og si at han ikke holdt mål. For å døyve redselen gikk han regelmessig i kirken for å be.

ANGSTEN VISTE SEG Å VÆRE UBEGRUNNET, men den sitter i ennå: Pacino har fremdeles ikke sett «Gudfaren» på stort lerret. Sist muligheten bød seg var i forbindelse med 25-årsjubileet i 1997. Han møtte opp sammen med alle de andre involverte, men nervøsiteten tok overhånd og Pacino snek seg ut av kinoen like etter at filmen hadde begynt.

Etter en pen rekke suksesser, «Gudfaren», «Serpico», «Scarecrow», «Gudfaren II» og «Dog Day Afternoon», kom nedturen. Fattiggutten fra Bronx hadde allerede hatt problemer med å takle suksess - ifølge ham selv brukte han ti år på det - fiaskoer var enda vanskeligere. «Bobby Deerfield», «... And Justice for All», «Cruising», «Author! Author!», «Scarface» og delvis norskproduserte «Revolution» fikk i vekslende grad både kritikere og publikum til å trekke Pacinos evne til å velge riktige filmprosjekter i tvil. Tvilen økte ytterligere da det ble kjent at han hadde takket nei til «Kramer mot Kramer», «Født 4. juli», «Apokalypse nå», «Pretty Woman» og rollen som Han Solo i «Star Wars».

- Det aller vanskeligste en skuespiller kan oppleve er at han ikke får tak på rollen. At han ikke makter å skape kontakt med den. Den slags vet man dessverre sjelden på forhånd. Og hvis en oppdager at det ikke fungerer ...

Pacino lukker øynene og rister sakte på hodet.

- Da er det deilig å ha muligheten til å hoppe av. Men som regel er det umulig. Å velge roller er alltid et skudd i blinde, sier Pacino.

Ironisk nok var det nettopp rollen som skyteglad og blind oberst i «Duften av kvinne» som i 1993 innbrakte Pacino den største anerkjennelsen en filmstjerne kan få.

- Å VINNE OSCAR var en så overveldende opplevelse at jeg nesten ikke klarte å ta det inn over meg. Skulle virkelig ønske jeg hadde klart å uttrykke det jeg følte akkurat der og da, men fikk det ikke til. Jeg har vært så heldig å bli nominert flere ganger, og det i seg sjøl er en stor ære. Men å vinne er helt vidunderlig. Følelsen varte i flere uker. Mellom oss sagt, tror jeg faktisk ikke jeg er helt ferdig med å bearbeide det ennå, sier han.

De siste åra har Pacino skrudd opp arbeidstempoet. Og han har forsøkt seg som regissør med stort hell.

Men at han elsker jobben sin over alt i verden, er han slett ikke villig til å gå med på.

- Etter hvert lærer man å akseptere forholdene film lages under. Det finnes regissører som liker å ta utallige takninger av en scene, mens andre tar få. Noen liker svært lange arbeidsdager, andre jobber fra ni til fire fem dager i uka. For meg er det ideelle å jobbe ti timer dagen fem dager i uka. Jobber du mer, blir du sliten og begynner å gjøre feil. Dessuten tillater slik arbeidstid deg å føre et sivilisert liv ved siden av. Jeg liker å gå ut og spise om kvelden, liker å ha tid for meg selv for å ny inspirasjon og energi. Dessverre er det svært sjelden en film blir til under slike forhold.

Pacino første kjærlighet er fremdeles hans største: teatret. Så hvorfor i all verden gidder han å jobbe med film? Pacino stryker seg over tredagerstubbene. Så slår han ut med hendene og smiler.

- Det er en vidunderlig måte å tjene penger på.