Guds død og gjenkomst

Guds død og gjenkomst Gud får lyst til å la seg inkarnere på nytt. Han ser seg ut en ung bondejente, med navnet Mary fra Lesotho i det sørlige Afrika. Men hun og kjæresten hennes, Joe, kommer ham i forkjøpet, og hun bærer fram en sønn, som er helt menneskesønn og får navnet Nkosinathi. Det vil si «Gud med oss» på Xhosaspråket.

Gud fører en løpende debatt med erkeengelen Gabriel. Det er en strid mellom et maktens og handlingens prinsipp, som engelen representerer, og et nestekjærlighetens og saktmodighetens prinsipp som Vårherre står for.

Striden mellom de to ender med at den gamle myten om kampen mellom Gud og Satan snus på hodet. I stedet for at den opprørske engel styrtes i avgrunnen, styrtes Gud ned på jorden, og får skikkelsen av en fattig svart gruvearbeider i Johannesburg, som ender sine dager i galgen, etter at han har tatt plassen for en annen.

Dette er en del av historien om hvordan Bergljot Hobæk Haff forbinder et himmelsk plan med et jordisk i sin nye roman «Den guddommelige tragedie». Det er en uhyre ambisiøs og på mange måter rik roman, preget av forfatterens engasjement mot undertrykking og rasisme.

Likevel er den problematisk. Dette skyldes blant annet måten bokas allegoriske plan forbindes med en realistisk skildring av forholdene blant svarte bønder, gjetere, tjenestejenter og arbeidere i Lesotho og Sør-Afrika.

Det er dristig av en norsk forfatter som aldri har vært i Afrika, å ville skrive om situasjonen i Sør-Afrika slik den fortoner seg fra svart perspektiv. For det første kan ikke en slik skildring være uskyldig. Uansett godvilje, uansett kunnskaper, vil den europeiske forfatter bære med seg århundrers europeiske oppfatning av Afrika og afrikanerne. Det er ikke mulig å riste av seg egen bakgrunn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette har vist seg i flere sammenhenger der europeiske forfattere, også med lang erfaring fra Afrika, har skildret en afrikansk virkelighet sett gjennom afrikanske øyne. De har uvegerlig støtt mot problemer som har med det spesielle forholdet mellom Europa og Afrika å gjøre, nemlig tilhøvet mellom herre og knekt, mellom utbytter og utbyttet. Kan herren skildre slavenes reaksjoner, hvor velvillig han enn er?

Reaksjonen fra afrikanske intellektuelle mot de hvite bildene av Afrika og afrikanerne i litteraturen har da også vært svært kritiske. Et eksempel på dette er kritikken som har vært reist fra afrikansk hold mot karen Blixen i «Den afrikanske farm». Ofte kan dette ta seg uttrykk som en forestilling om afrikaneren som det absolutt andre. Det afrikanske mennesket skildres gjennom sivilisasjonens blikk på det såkalte «naturlige mennesket.».

I noen tilfeller, som i en del rasistisk populærlitteratur, viser dette seg som en framstilling av koloniserte og fargete folkeslag som naturlig onde, som må temmes eller utryddes. Men i mange tilfeller viser det seg også som en framstilling av de svarte som edle, men ofte naive naturmennesker.

I sørafrikansk sammenheng er dette forholdet dobbelt vanskelig. Dette har kommet til uttrykk når hvite sørafrikanske forfattere har forsøkt å skildre svartes liv og erfaringer. Det har nesten alltid hatt noe uopplevd over seg. Enten har det slått over i sentimentalitet, som for eksempel Alan Patons tilfelle, eller det har endt i en ofte utvendig skildring, slik som i noen av André Brinks romaner. De hvite sørafrikanske forfatterne er, som Nadine Gordimer, utvilsomt best når de skildrer det hvite liberale samfunns dilemma. Det kjenner de innenfra.

Årsaken til at det er slik, er selvfølgelig at rasismen har gjennomsyret det sørafrikanske samfunn over så lang tid at det ikke finnes noe forhold som ikke er preget av det. Derfor er det også praktisk talt umulig for folk med bakgrunn i en rase å sette seg inn i erfaringene til mennesker med bakgrunn i en annen på en slik måte at de kan gestalte det på en overbevisende måte. Svarte sørafrikanske intellektuelle har da også ofte reagert på måten deres hvite kolleger har skildret svarte liv og erfaringer.

Når europeiske og hvite sørafrikanske forfattere skriver om afrikanske erfaringer, ligger det en projeksjon av den vestlige verden, vestlige myter, vestlig historie og vestlige verdisystemer inn i en afrikansk sammenheng. Alle gestaltninger av svarte skikkelser og forestillinger er formidlet via en hvit bevissthet. Bevisstheten om at det er slik, er uomgjengelig for enhver som vil gi seg i kast med dette stoffet. Det er her jeg synes Bergljot Hobæk Haffs roman er mest problematisk. For en slik kritisk bevissthet får ikke uttrykk i teksten.

På tross av hennes klare avsky for den hvite rasismen kommer hun til å framstille sine svarte skikkelser delvis innenfor samme klisjémessige ramme som den som finnes i så mye hvit og vestlig litteratur om Afrika og afrikanere.

Det viser seg i den språkformen hun bruker til å karakterisere sine afrikanske skikkelser, og som forekommer meg naiv. Det ytrer seg i noen av de kvalifiserende uttrykkene hun bruker om dem, som virker som de er hentet fra den mest klisjérende amerikanske sørstatslitteratur. Det kommer fram i framstillingen av en del av de mer mystiske aspektene ved romanens jordiske handling som har med riter og trolldom å gjøre. Og det kommer til uttrykk i enkelte av skikkelsenes refleksjoner over afrikanernes forhold til sivilisasjonen. Disse ligger tydelig nær verkets norm.

Det er faktisk en del småfeil i boka. Men de er ikke viktige i det store perspektiv som angår forholdet mellom dens to koder, den allegoriske og den realistiske. PÅ den ene siden er romanen klart en allegori bygget på de bibelske myter, som får en radikal ny fortolkning. På den annen side er den en skildring med klart realistiske signaler av Hobæk Haffs forestillinger om livet i det svarte Sør-Afrika.

Romanens to plan er framfor alt forbundet av dens helt og sentrale skikkelse, Nkosinathi. Hans styrke i konfrontasjonene med rasismen, hans tvil og kamp med egen samvittighet når det gjelder nødvendigheten av væpnet kamp, framstilles både på et realistisk og et allegorisk nivå.

Romanens holdning trer fram som mangetydig. Den kan leses på flere nivåer, som ikke nødvendigvis stemmer overens. Det allegoriske plan slår over på det realistiske og omvendt. På den ene side, selv om den sentrale skikkelsen i romanen står fram som en frelserskikkelse med røtter i det guddommelige, er han ikke født av Gud.

Nkosinathi er helt og holdent en menneskesønn. Budskapet som hans historie formidler er at menneskets verdier må grunnlegges i det menneskelige, ikke med henvisning til et guddommelig prinsipp. Det er med grunnlag i et slik humanitetens prinsipp at rasismen står anklaget i «Den guddommelige tragedie». Denne holdningen har klare røtter i en historisk bevissthet.

På den annen side viser romanens allegoriske nivå vekk fra dens realistiske ramme, og løsriver hele problemkomplekset fra det politiske og moralske problem den sørafrikanske rasismen er for oss. Det løser seg opp i det ahistoriske og mytiske. Dette er en grunnleggende tvetydighet ved romanen.