BOK: Med unntak for noe langtekkelige greier om Bjørns oppvekst og hans mer perifere familie, sto dette å lese i mine notater – etter å ha lest 100 sider av «Bjørn – en biografi»: «En velskrevet og spennende biografi, der skjønnhetsflekkene er så ubetydelige at de knapt er verdt å nevne.»

Etter dette skar alt seg.

Det er lett å skjønne at det byr på utfordringer å være Bjørn Eidsvågs biograf. På mange måter er han Guds gave til det norske folk; jeg har møtt ham på nært nok hold til å vite at han er Det Perfekte Objektet for et dybdeintervju. Jeg mener:

Oppvekst i Bygde-Norge, Ten-Sing-dirigent, ordinert prest med rock’n’roll som bigeskjeft, sjelesørger – ikke bare for folk på sinnsjukehus, men for en hel nasjon: «Eg ser»! – en mann som åpenbart digger at Jesus en gang gjorde vann om til vin, full-av-nykker-stjerna som sender askebegeret rett i vinduet så glasset singler når hotellresepsjonisten ikke adlyder.

Tikroninger

Her er sannelig nok å ta av. Og før jeg glemmer det; her er ei kostelig historie fra boka, om da Bjørn skulle hente en bil fra et verksted der han i mange år hadde vært kunde. Sønnen, gammel nok til å ha sertifikat, skulle plukke den opp. Men så var det innført nye rutiner. Det holdt ikke lenger at herr Eidsvåg alltid hadde betalt regningene sine punktlig (der er vår mann påpasselig) – fra nå av gjaldt kontant oppgjør. «Her gjør vi ikke forskjell på folk.» Personlig ville jeg tatt dette som tegn på at det ikke var noe galt med «min» betalingsevne, men tvert imot et eller annet med verkstedets debet-og-kreditt-balanse, men uansett – Eidsvåg valgte sin metode. Regninga lød på 9750 NOK, og dermed tusla bileieren til sin bank, for å ta ut 10 000, i mynter, som skulle telles…