Guds gave til folket

OK skrevet, men må Bjørn Eidsvåg ha en biografi akkurat nå?

BOK: Med unntak for noe langtekkelige greier om Bjørns oppvekst og hans mer perifere familie, sto dette å lese i mine notater – etter å ha lest 100 sider av «Bjørn – en biografi»: «En velskrevet og spennende biografi, der skjønnhetsflekkene er så ubetydelige at de knapt er verdt å nevne.»

Etter dette skar alt seg.

Det er lett å skjønne at det byr på utfordringer å være Bjørn Eidsvågs biograf. På mange måter er han Guds gave til det norske folk; jeg har møtt ham på nært nok hold til å vite at han er Det Perfekte Objektet for et dybdeintervju. Jeg mener:

Oppvekst i Bygde-Norge, Ten-Sing-dirigent, ordinert prest med rock’n’roll som bigeskjeft, sjelesørger – ikke bare for folk på sinnsjukehus, men for en hel nasjon: «Eg ser»! – en mann som åpenbart digger at Jesus en gang gjorde vann om til vin, full-av-nykker-stjerna som sender askebegeret rett i vinduet så glasset singler når hotellresepsjonisten ikke adlyder.

Tikroninger

Her er sannelig nok å ta av. Og før jeg glemmer det; her er ei kostelig historie fra boka, om da Bjørn skulle hente en bil fra et verksted der han i mange år hadde vært kunde. Sønnen, gammel nok til å ha sertifikat, skulle plukke den opp. Men så var det innført nye rutiner. Det holdt ikke lenger at herr Eidsvåg alltid hadde betalt regningene sine punktlig (der er vår mann påpasselig) – fra nå av gjaldt kontant oppgjør. «Her gjør vi ikke forskjell på folk.» Personlig ville jeg tatt dette som tegn på at det ikke var noe galt med «min» betalingsevne, men tvert imot et eller annet med verkstedets debet-og-kreditt-balanse, men uansett – Eidsvåg valgte sin metode. Regninga lød på 9750 NOK, og dermed tusla bileieren til sin bank, for å ta ut 10 000, i mynter, som skulle telles…

Jo da, Eidsvåg kan helt sikkert være sitt ego stort nok og vel så det.

Men hvorfor noe så ambisiøst som en biografi, akkurat nå – i det herrens år 2007? Han fyller jo ikke en gang noe rundt år, mannen som ble født i 1954.

Mitt tips er at biografen må ha følt seg like splitta som hva hovedpersonen følte da han sto midt mellom sitt virke som prest i Den norske Kirke og rollen som Rockeprest. Kanskje føltes tilværelsen rett ut sagt som et slags Vertigo?

Kort avstand

Problemet er at Bjørn Eidsvåg for lengst har spilt og sunget seg ut av denne rollen. Han er ikke lenger Rockeprest, og han er i hvert fall ikke Prest. Han er bare Bjørn Eidsvåg. Ikke helt «Åge», som alle er på fornavn med – men likevel. Det norske folk gir etter hvert jamt faen, unnskyld uttrykket, i om Bjørn Eidsvåg en gang har vært prest. Bjørn Eidsvåg er bare Bjørn Eidsvåg – og takk for det. Men da sier det seg sjøl at det blir trøbbel, når alle tekstene hans skal tolkes i lys av at de muligens har sitt opphav i Salomos Høysang eller Johannesevangeliet eller noe annet bibelsk. Kanskje Bjørns kristne menighet syns dette er interessant, men for alle oss andre blir det tomprat, tomprat og atter tomprat – side opp og side ned, særlig i bokas andre halvdel.

«Bjørn – en biografi» er en «autorisert» biografi – med alt hva det innebærer. Stort sett snakker vi om et hav av feller. For det ligger i korta, at distansen mellom skribenten og hennes stofftilfang blir kort, kortere, kortest. Den som skriver en biografi på oppdrag av den som skal portretteres blir mikrofonstativ. Sånn er det bare.

Her fins enkelte kritiske passasjer, signert aktører som produsenten og plateselskapsmannen Erik Hillestad, manageren Petter Sandberg, prestekollegaen Trond Bakkevig, mer indirekte en Se og Hør-redaktør. Men innfallsvinkelen er likevel entydig: Mikrofonstativ.

Bærer frukter

For all del; også denne formen kan bære frukter. Som for eksempel da vi leser hva som skjedde da «Eg ser» var blitt oversatt til spansk. Eidsvåg samarbeider med Petter Skauen fra Kirkens Nødhjelp, og holder konsert i Guatemala. Langt framme i salen sitter Hector, geriljalederen som bare har én arm; den andre er blitt kappa av i forhør med utsendinger fra militærregimet.

Utilpass?

Sterkest inntrykk gjør likevel Philippa, ei mor som må ha gjennomgått det verste av det aller verste, da hæren gjennomsøkte området. Med sin egen unge i armene har hun funnet skjul, sammen med 30 landsbybeboere. De står musestille i vannet – og hva gjør en liten unge som er redd, om ikke å skrike? Mor Philippa presser hodet under vann, og tvinges til å drukne sitt eget barn, for å redde de øvrige.

Berge Svendsen skriver helt OK, men begår et åpenbart sjangermessig feilgrep idet hun inntar rollen som «anmelder». Det hører rett og slett ikke hjemme i denne boka, at forfatteren mener artisten ved et høve «hiver seg ut i en vokal improvisasjon som ikke er helt heldig».

Slikt kan ikke oppfattes annerledes enn at forfatteren underveis føler seg utilpass med rollen som mikrofonstativ, men kunne hun ikke løst dette på annet vis – for eksempel ved å trykke skikkelige intervjuer med folk som Hillestad, Iver Kleive, Eivind Aarset og Petter Sandberg?

Biografen og hennes oppdragsgiver burde i forkant av utgivelsen spurt seg: Hvor mye av dette ville vært interessant nok til å komme med i denne biografien – om den skulle blitt skrevet om 50 år?

Svært lite, er jeg redd. For i løpet av drøyt 400 sider har jeg ikke blitt det grann bedre kjent med Bjørn Eidsvåg.

Arild Rønsen

er redaktør i puls.no