MODERNE FLAGELLANT: Sykepleieren Anna Maria (Maria Hofstätter) i «Paradis: Tro» pisker seg til blods og krabber rundt i leiligheten og mumler bønner til knærne blir såre. Hun virker fremmed i 2012, men skriver seg inn i en lang europeisk tradisjon.
MODERNE FLAGELLANT: Sykepleieren Anna Maria (Maria Hofstätter) i «Paradis: Tro» pisker seg til blods og krabber rundt i leiligheten og mumler bønner til knærne blir såre. Hun virker fremmed i 2012, men skriver seg inn i en lang europeisk tradisjon.Vis mer

Guds selvpiskere

Middelalderens asketer virker fjerne og fremmede. Men de har satt spor etter seg.

Et sted i dagens Wien finner en sykepleier frem en pisk og slår seg selv til blods. Hun krabber rundt på gulvene i leiligheten og mumler bønner til knærne er såre, og hun går med et jernbelte som eter seg inn i huden. Hun er hovedpersonen i «Paradis: Tro», den østerrikske filmen som hadde norsk kinopremiere i romjulen. Og hvor fremmede, nesten forrykte, ritualene hennes virker, er det hun driver med, selvpining i troens navn, en lang europeisk tradisjon som ennå ikke er helt svettet ut av systemet.

Allerede fra senantikken finnes vitnesbyrd om flagellasjon, selvpisking, blant tidlige kristne, men det var først på 1000-tallet det ble opptatt som klosterskikk av den hellige Benedikt. For de frommeste fantes også andre måter å påføre kroppen ubehag på: Hellige kvinner og menn gikk med hårskjorter under klærne, slo seg med tornekvister, lå på harde trebrisker og nektet å ta til seg føde.

Aldri tidligere i vestens historie hadde smerte blitt oppsøkt slik, ansett som så verdifullt i seg selv, som i de mest asketiske hjørnene av kristenheten. Oppfatningen av mennesket som bærere av arvesynden fra Adam og Eva bidro til å skape et bilde av en rettmessig rasende Gud som menneskene kunne blidgjøre ved å vise hvor oppmerksomme de var på sin egen brøde. Arven fra Platons idélære, der tanken om at tingene bare er ufullkomne avskygninger av sin opprinnelige idé stod sentralt, og Paulus' forkynnelser, der sjelen er den bestanddelen av mennesket som kan frelses, bidro til middelalderens metafysiske og dogmatiske verdenssyn. Her er sjelen det evige og det egentlige, kroppen en kilde til distraksjon og fristelse; et midlertidig og skrøpelig jordisk hylster. Det som teller, er det som står over jordelivet, det himmelske, og det som kommer etterpå, saligheten eller fortapelsen.

Men også utfra et slikt verdenssyn virker den ekstreme kropp/sjel-dualismen noe pussig. Å skade seg selv er også en måte å oppgradere kroppen på, gjøre den viktig. Du er aldri så intenst oppmerksom på kroppen din som når en del av den gjør vondt. Den som leser om de hellige kvinnene og mennene som sultet og frøs seg i hjel, kan få følelsen av at de ekstreme asketene bruker lidelsen som en måte å kunne være kroppslig på. Mange gamle malerier av helgener som blir torturert eller drept, eller mottar stigmata, altså de fem sårene til den døde Kristus, er påfallende sanselige. Hovedpersonene avbildes ofte i en slags ekstase, med himlende øyne og åpen munn. Den moderne flagellanten i «Paradis: Tro» blander seksualiteten sin inn i de religiøse ritene.

I 2012 foretrekker vi å smøre inn huden med kremer fremfor å flerre den opp med piskeslag. Men dualismen sitter i ryggmargen. Disiplin og kroppslig kustus blir stadig beundret. Både i den rasjonalistiske arven fra Descartes og opplysningstiden og i den snevre seksualmoralen som lenge var normen anes den samme nedvurderingen av det kroppslige. Da Freud skrev om drifter og underbevissthet som styrende for mennesket, vakte det furore i en kultur der fornuft og pliktfølelse skulle være tilstrekkelige ledestjerner.

Psykiater Finn Skårderud har pekt på flere likhetstegn mellom moderne anorektikere og sultende helgener som Caterina av Siena: Begge typer sultprosjekter kan appellere til perfeksjonister som bygger sin identitet rundt en følelse av dysfunksjonell mestring, knyttet til opplevelsen av botsgang og kontroll. I likhet med ekstrem slanking og trening kan den religiøst motiverte selvpiningen ha vært et besettende prosjekt, en endeløs streben mot et uoppnåelig ideal.

Det virker ikke tilfeldig at streng askese og anoreksi begge i stor grad er vestlige fenomener. Og det virker som et betydelig fremskritt at kropp og sjel ikke lenger betraktes som et enten/eller eller et over/under, men som uadskillelige deler av samme heseblesende korte eksistens.