POP: Presidentkandidat Muhammadu Buhari blir omfavnet av Nigerias popindustri.   REUTERS/ Afolabi Sotunde/Scanpix
POP: Presidentkandidat Muhammadu Buhari blir omfavnet av Nigerias popindustri. REUTERS/ Afolabi Sotunde/ScanpixVis mer

Guds vilje er en fest

Når Nigerias popindustri omfavner den tidligere diktatoren Muhammudu Buhari fra opposisjonspartiet APC, er det all grunn til å lytte - og danse


Hvorfor ble valget i Nigeria, som skulle funnet sted nå på fredag, utsatt med seks uker? Den offisielle forklaringen er at militæret var for opptatt med å bekjempe Boko Haram til å kunne sikre resten av landet. Men hovedårsaken var nok snarere at den sittende presidenten, Goodluck Jonathan (PDP), var i ferd med å tape for sin motstander Muhammudu Buhari (APC), og trengte de utsettelsene han kunne få.

Muligens håpet han også at de ville utløse en krise som ville sette opposisjonen i dårlig lys.

Det har foreløpig ikke skjedd.

Noen vil kanskje tenke at det utsatte valget er gode nyheter. Jonathans motstander, den 72-år gamle Buhari, har tidligere langt fra markert seg som noen venn av demokratiet.

Da han var diktator i Nigeria, fra 1983—85, var han kjent for sin arroganse, og forsøkte å kurere sitt folks manglende disiplin ved hjelp av pisk. Han var mannen som fikk den opposisjonelle Fela Kuti fengslet i 1984 - Kuti slapp ikke ut før Buhari var styrtet.

Buhari har dessuten tidligere tatt til orde for full sharia-lovgivning i Nigeria. I 2012 navnga  Boko Haram ham som en av få nigerianske politikere de var villige til å forhandle med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I lys av dette er det absolutt oppsiktsvekkende at de mest toneangivende popartistene i Nigeria nå i det siste har sluttet opp om nettopp Buhari.

Nigeria har vært det popmusikalske episenteret i Afrika de siste årene, og en del -  meg selv inkludert -  tenker på den vitale afropopen som veien frem også for vestlig pop. Afropopen suger til seg inspirasjon fra hiphop, R&B, pop, house, dancehall og EDM, og reorganiserer alt sammen over komplekse, men lett gjenkjennelige og svært dansbare kryssrytmer, mens artistene synger om kjærlighet, penger og dans.

Michelle Williams fra Destiny's Child har allerede tatt første skritt i retning av et nigeriansk lydbilde, og med litt flaks kan vi kanskje snart se storheter som DaVido, Wizkid, Yemi Alade og Tiwa Savage på Øyafestivalen.

Man skulle kanskje tro at en slik gjeng ville støttet den liberale, kristne Goodluck Jonathan, som i likhet med de fleste artistene kommer fra  sør-Nigeria.

Men Jonathan har vært under press lenge nå. Korrupsjonen i Nigeria er ute av kontroll og strekker seg langt inn i regjeringen. Oljeprisene synker, økonomien er mildt sagt ustabil.

Boko Haram erobrer stadig større områder i nord, og Jonathans håndtering av konflikten har vært katastrofal.

Da nyheten om kidnappingen av de 200 Chibok-jentene nådde presidenten, avskrev han det som løgn, et ondsinnet påfunn fra opposisjonens side for å stille ham i dårlig lys. Det kostet trolig mange av jentene livet - og Jonathan mange velgere. I det siste har det også dukket opp alvorlige anklager om valgfusk.

At banditter som Government Tompolo Ekpemupolo støtter Jonathan og truer med å gå til krig hvis han taper valget, er neppe tillitvekkende.

Buhari har på sin side fremstått som streng, intelligent og handlekraftig under valgkampen.

Han har integriteten Jonathan mangler, og har lovet å bekjempe både Boko Haram og korrupsjonen med alle midler. Hvis noen kan sette igang en sårt tiltrengt forandring, er det ham.

Og det er derfor så mange verdslige popartister fra sør støtter opp om den bistre, aldrende muslimen fra nord. Selv ikke Kuti-familien fraråder folk å stemme på Buhari. I stedet snakker de om at det er vanskelig for dem å støtte Buhari før han har bevist at han er en president som fortjener deres tillit.

I spissen for Buhari-bølgen står Don Jazzy, født Michael Collins i 1982: superprodusent, vokalist og sjef for det mektige plateselskapet Mavins Records.

Rundt årtusenskiftet befant den unge Don Jazzy seg i London, der han traff vokalisten og munnspillvirtuosen D'Banj, hvis mentor var selveste Fela Kuti. De to dannet plateselskapet Mo Hits i 2004, og ga ut tre strålende og enormt populære album sammen.

Lyden?

Roc-a-Fela-Kuti! 

I 2011 får D'Banj og Don Jazzy plutselig en hit i England med den funky klubblåta Oliver Twist, og de to plukkes opp av Kanye West, som vil ha dem til sin G.O.O.D Music-label og lansere dem i USA. Men Don Jazzy trekker seg — han vil heller satse på Nigeria.
Og uten den geniale makkeren ved sin side, svinner D'Banjs stjernekraft raskt.

Vel tilbake i Nigeria starter Don Jazzy sitt nye plateselskap Mavins, som raskt vokser seg mektige. Der Don Jazzy er, blir det hits. Men i tiden etter at Boko Haram fester grepet om Nigeria kan man merke en ny Afrika-sentrering hos Don Jazzy.

Sangene handler oftere om nasjonalt fellesskap, solidaritet og romantikk mellom by og land. Og selv om det fortsatt er klubborientert, trekker Don Jazzy lydbildet sitt i retning av det tradisjonelt afrikanske, vekk fra den kosmopolittiske klubbvibben til «Oliver Twist». Og det fungerer.

Hans «Dorobucci» regjerte radioen i Lagos i 2014.

Da Don Jazzy, den 30. januar i år, offentliggjorde sin støtte til Buhari under et valgarrangement i Lagos, føltes det som en naturlig utvikling av det engasjementet han allerede hadde signalisert gjennom musikken Mavins hadde gitt ut gjennom hele 2014. 

To dager før hadde han dessuten sluppet lydsporet til valgseieren, «Godwin», sunget av Mavins-ynglingen Korede Bello, produsert av Don Jazzy selv, og beskrevet som «en seiersang for enhver anledning eller situasjon du måtte befinne deg i, der all ære gis til Gud».
Og «Godwin» var en umiddelbar hit. Selv om låta har blitt gitt bort gratis fra dag én via plateselskapets hjemmeside, topper den i skrivende stund den nigerianske iTunes-singellisten.

Ingen har gått offentlig ut og sagt at «Godwin» er en valgkamplåt, bare en seiersang, der Gud altså gis æren for alt som går en vel, fra betalt husleie til bestått eksamen.

Men man trenger ikke lete lenge i teksten før man ser små henvisninger til valgkampen, der låtas produsent tydelig har valgt side. «And if you win election my brother... Godwin» heter det, for eksempel. Nigeriansk afropop er en sekulær sjanger, og Don Jazzy er en sekulær musiker som aldri har skrevet om Gud før. Et nikk til Buhari, valgkampens mest gudfryktige mann.

En kan merke seg at låta ikke spesifiserer hvilken gud det er snakk om. 

Vinner så ikke «Gud» hvis Jonathan vinner valget også? Joda, og dette er en del av låtas utspekulerte sjarme. Vinner Jonathan er det lite en kan gjøre utover å sette sin lit til at Gud har en plan med dette også. Men samtidig er det skrevet inn små, umiskjennelige hint om at forandring nok er til det beste: «I don change my name to Godwin,» synger Bello fornøyd, som om det jo var på høy tid med et navneskifte.

Det er heller ikke vanskelig å lese inn en referanse til Boko Haram i linjene der Bello håper at «røverne» ikke skal finne hans bror eller søster: «Robbers dey rob dem no see you (brother) Godwin / Dem no see you my sister.» Jonathan har allerede vist hvor uskikket han er til å beskytte folket sitt.

Samtidig er jo ikke «Godwin» noen utpreget religiøs låt. Den handler om å gi seg selv anledning til å drikke sjampanje og danse, danse, danse så ofte som mulig.

Men «Godwin»  insisterer på at det går an feste hardt og samtidig være from — i  betydningen av å anerkjenne prinsipper som står over den egne grådigheten.

Don Jazzys låt myker opp den kantete Buhari. Den gir den sandaltråkkende asketen en fest han neppe har bedt om, men trenger desto mer. «Godwin» åpner for at overskridelser er mulig nettopp der det verdslige møter det religiøse.

Det som fremfor alt tar brodden av det politiske og det religiøse, er vokalisten selv, den purunge Korede Bello. Bello synger låta like energisk som lykkelig naivt. Han synger den som om han aldri har hatt en eneste baktanke i hodet. «Godwins» særegne dynamikk oppstår  i rommet mellom den sorgløse vokalprestasjonen og den krisebevisste låtsituasjonen — det skjebnesvangre valget.

Men for all del, det hjelper selvsagt at man kan danse shoki til den også.

Så får vi bare ønske nigerianerne godt valg — hvis det da endelig kommer, 28. mars.