Gudsjammerlig kjedelig om selvforelskede Stockholms-sosser

Vi anmelder «kvinnebøker». Og noen andre.

BOK: Denise Rudberg blir kalt svenskenes svar på Jackie Collins, og har gjort seg en karriere på å skrive kioskromaner for bydamer. Hun tilhører Stockholms overklasse, og da hun kom med sin første roman fikk hun kjeft av miljøet fordi hun avslørte rikmannslivets koder.

Underholdning

Det er ifølge Rydberg overhodet ikke meningen. Hun skildrer bare livet slik hun kjenner det, og hun skriver for å underholde.

Det er godt mulig mange finner romanen om Matilde underholdende: Den førti år gamle tobarnsmoren er nyskilt. Hun er tidligere reklametegner, men har tatt seg fri for å skrive en roman.

Matilde velter seg i penger, har en smekker figur, vakre døtre og et godt forhold til sin eksmann. Plottet går ut på at hun venter på svar fra forlaget, og er nokså fortvilet over at hennes styrtrike barndomsvenn forelsker seg i henne.

De voldsomme påkjenningene fører til en krise som gjør at spiseforstyrrelsene fra barndommen dukker opp igjen. Buksene blir trangere, men hun klarer å ta seg sammen. Hun tvinger seg tilbake til Friskis og Svettis, og bestemmer seg for å gi opp forfatterplanene og heller starte en designbutikk med søsteren.

Uten humor

Ellers er boka full av interiørbeskrivelser, romanfigurenes fasong og klesdrakt, foruten gode viner og lekker mat. Som åndelig føde ser hun «Frasier», «Lost» og «Frustrerte fruer». Det særegne med denne boka er at den er blottet for humor, og den smule skrikende selvironi som gjerne kjennetegner sjangeren. Rudbergs omstendelige skildringer og dialoger er skrevet med en slags snusfornuftig realisme. Hele tida minner hun leseren om hovedpersonens gode smak, pedagogiske morsevner, slanke midje og gylne hud.

SVENSKENES JACKIE COLLINS? Forfatter Denise Rudberg.
SVENSKENES JACKIE COLLINS? Forfatter Denise Rudberg. Vis mer

Skuddklar

Ja, selv i en seriøst skildret elskovsscene er forfatteren mest opptatt av å beskrive elskerens harde mage og velformede manndom med akkurat passe bøy (?).

Rudberg virker ikke akkurat mer begavet når hun prøver å vise en slags sosial samvittighet. Helten i boka er en krimforfatter som er så rik at han gir det han tjener på krimmen til veldedige formål. Likevel gjør de «seriøse» forfatterne bare narr av ham. Som om de tror de er noe.

Som om ikke alle vet at litteratur egentlig bare dreier seg om markedsføring og hvem som selger mest. Det er bare tull å bli indignert over dette litterære våset. Men jeg blir det. Revolusjonslysten våkner, og jeg får lyst til å skyte. Sånn sett har disse bøkene en slags politisk funksjon.