Gufs fra fortiden?

«Lettvinte, men slående slagord har vært nok til å avfeie alle tilløp til seriøs debatt omkring effektivisering av undervisningen de siste 30 år.»

En skole i Rogaland er i ferd med å dele elever inn i grupper etter evnenivå og interesser. Fra ulike hold betegnes dette tiltaket både som gufs fra fortiden, sortering og det som verre er, selv om tiltaket utvilsomt vil kunne rette opp mange faglige skavanker ved dagens skole. Og gjøre livet levelig for de svakeste i matematikktimene.

At nevnte tiltak også vil kunne bidra til å gradere matematikkundervisningen opp fra dagens bunnivå til det kompetansenivå alle så sårt roper etter, er det få som synes å bry seg om. I en tid da snart alle omsider har begynt å få med seg at realfagene ligger med brukket rygg, legger både Ap, sentrumspartiene og ledelsen i Norsk Lærerlag seg på et beklagelig slagordnivå i debatten og roper opp om stigmatisering og segregering. Høyre skal her ha ros for å ha kjempet mot dette i snart 30 år.

Samtidig som matematikken som skolefag automatisk ville ha fått en betydelig oppgradering i skolemiljøet ved nivådeling, ville vi oppnå en gevinst også på det menneskelige plan ved at både svake og sterke elever ville oppleve faget som mer naturlig på sine nivå, og dermed mer meningsfullt. Slik situasjonen er i dag, oppleves det som meningsløst.

Derfor er seriøse matematikklærere nå i ferd med å gi opp overfor et fastlåst byråkrati som verken evner eller ønsker å endre på forholdene. Direkte faglig uvitenhet på altfor mange toneangivende nivåer i skolemiljøet, en nærmest ødeleggende sosialdemokratisk likhetsideologi som har styrt det hele så altfor lenge, og sist, men ikke minst, innblanding fra pedagogiske forståsegpåere uten fagdidaktisk innsikt, gjør ikke saken bedre. Det er slike fremmedelementer som i dag legger premissene for en stor del av undervisningen, som skal foregå politisk korrekt, ikke faglig korrekt. Alt dette har i sin tur greid å påvirke både media og opinionen til å tro at jo mer sosialt samvær i mattetimen og jo lavere fagnivå - jo «bedre» skal det liksom bli. Slikt er ikke helt lett å forstå. Men matematikklærerne fortviler - med flukt av fagekspertise som resultat av frustrasjonen. Det er snart ikke kvalifiserte realfaglærere igjen. Mange av dem er i ferd med å rømme skolen. Og de som kunne tenke seg å arbeide som lærere, lukter lunta. Det er slett ikke bare lønna.

Nivådifferensiering er en optimal ordning rent faglig, først og fremst for den svake eleven, men også for matematikkfaget selv. Det er noe mange svake elever oppdager at de selv vil, til sitt eget beste og sin egen trivsel. Men når så få har villet prøve, har mytene ligget der fastlåst i årtier og bidratt til å kjøre skolen i grøfta. Jeg har til gode å se saklige forsøk på å tilbakevise nivådifferensiering. Lettvinte, men slående slagord har vært nok til å avfeie alle tilløp til seriøs debatt omkring effektivisering av undervisningen de siste 30 år. Hva elevene lærer, har tydeligvis lite å si. Resultatet ser vi nesten hver dag i media: Antall studenter i realfag synker som en stein år for år, og vi er i full gang med å importere avansert fagpersonell fra utlandet. Men slike signaler bare preller av. Alt dette har nærmest utviklet seg til en massepsykose som av egen kraft virker som en fatal hindring for tilpasset opplæring.

Samtidig sukker nettopp de som er mot nivådeling, patetisk over at tilpasset opplæring er umulig å gjennomføre. Når nivådeling blir det nærmeste man i praksis kan komme tilpasset opplæring i dagens økonomiske situasjon, er det derfor uforståelig at noen ikke vil se nærmere på potensialet i den.

Ordningen ville nok kunne bli mer spiselig for flere hvis elevene selv kunne velge nivå på eget ansvar, i en tid da man ellers så vakkert snakker om å gi elevene mer ansvar. De unge er fullt i stand til å innse sine egne begrensninger. Elev og lærer sammen ville raskt finne ut hvilket nivå han/hun passer inn på. Dessuten mener jeg at vedkommende bør få mulighet til å bytte gruppe «opp» eller «ned» etter som hvordan det går.

Når vi har prøvd nivådeling, har noen elever ofte bedt om få gå i den «letteste» gruppen. Utsagn som «det er koselig der», «endelig lærer jeg noe på 'mitt' nivå» (fordi vi ikke trenger å ta hensyn til de «flinkeste»). Ryktet sprer seg: - Vi slipper det vanskelige. - La de andre slite med formler og de verste ligningene. Her kan vi i fred og ro koseprate matematikk på vårt eget nivå og tempo, hele tiden. Og plutselig lærer vi mer enn før. Også her er forutsetningen at læreren kan sitt fag og har noe å bidra med.

Læreren blir et faglig ankerfeste. Elevene føler at de blir tatt vare på også faglig, ikke bare sosialt. Det er da de begynner å leve i mattetimen. Slikt kan da umulig være gufs fra fortiden? Når du så attpåtil hører elevene si: «Kan vi ikke prate om dette problemet, lærer,» da får du lyst til å fortsette til du blir hundre.

Hvor kan de ha det gufset fra, de som slynger ut slike lettvintheter, når de selv aldri vil prøve å se?

60 prosent av elevene i ungdomsskolen kjeder seg, ifølge diverse undersøkelser. Det skulle vel ikke komme av at alle tror de er like? Eller kan det være at 30 prosent ikke får utfordringer i en samlet klasse, og 30 prosent som ikke skjønner noen ting? Var det ikke nettopp for å unngå taperstempel at man i sin tid stuet sammen alle på ett sted? Som om alle var like i både evner og interesser? Hvorfor hører vi da hver dag om alskens problemer med skoletrøtthet og mistrivsel, og om at en urimelig stor andel av elevene verken kan lese, regne eller behersker fremmedspråkene? Alle skulle jo bli vinnere fra den dag da lista ble lagt så lavt at alle kom over.

Men det hele ble et eneste stort bedrag. Er det da virkelig ingen i dette miljøet som snart innser at det blir flere tapere enn vinnere når alle snubler i beina på hverandre? De flinke som på et senere tidspunkt oppdager at de mangler kunnskaper de skulle ha hatt, blir tapere. De svake taper. Faget taper betydning, bl.a som redskap for samfunnet, og til slutt er det samfunnet selv som blir taperen.

- Hva skal vi med dette, lærer? Det er ikke bare det at stakkaren ikke skjønner det dugg av det hele. Han skjønner jo heller ikke hva han skal med det. På nabopulten har vi han som spør «om vi kan få mer av dette». To ulike verdener. De ønsker ikke å være en klamp om foten på hverandre. Er det bare skolefolk, politikere og journalister som ikke skjønner dette?

En ting har begge elevtypene felles: Behovet for den gode samtalen mellom lærer og elev(er) omkring et gitt emne. De vil ikke bare regne hundre like oppgaver. Betydningen av slike samtaler for det faglige utbytte er for lengst akseptert i vide fagdidaktiske miljøer som et uhyre viktig element i undervisningen - vel å merke hvis ønsket er å heve det faglige nivå og gjøre elevene i stand til å skjønne hva de driver med.

Problemet er imidlertid at dette dessverre ikke går med svake og flinke elever i samme klasse. Gruppa må være homogen og på ett nivå, høyt eller lavt, for at alle skal få utbytte. De mest givende samtalene finner ofte sted nettopp i de svake gruppene, fordi medlemmene der har en opplevelse av endelig å delta.

Tenk nå en «grusom» situasjon som altfor ofte oppstår hvis klassen er samlet: Under en samtale kommer en «skarping» med et delikat spørsmål. Flere blir interesserte. Spennende! Men nå kommer læreren i en fryktelig klemme. Han må velge om han i det hele tatt vil svare, pga. at de svake i klassen blir sittende og gape, og i neste omgang forstyrrer dem fordi de selv ikke kommer videre med sitt. Det kan nemlig ta tid å oppklare slike innspill. Skal han heller gå bort til fem av de svakeste som også venter på hjelp, og fortelle dem for ørtende gang det han prøvde på fem ganger i går, mens resten frustreres til døde av ikke å komme videre i nivå, skuffet over ikke å få svar? Skal det virkelig fortsette slik for all framtid?