GUILTY PLEASURE?: Carly Rae Jepsen-låta «Call Me Maybe» er ifølge en Spotify-undersøkelse av brukernes største «guilty pleasures». Foto: John Shearer / Invision / AP / NTB Scanpix
GUILTY PLEASURE?: Carly Rae Jepsen-låta «Call Me Maybe» er ifølge en Spotify-undersøkelse av brukernes største «guilty pleasures». Foto: John Shearer / Invision / AP / NTB ScanpixVis mer

«Guilty pleasure er et feigt og vinglete begrep»

Føler dere virkelig skam over å like knallbra poplåter?

KOMMENTAR: Kjære landsmenn. Dette er egentlig å slå inn en vidåpen låvedør, men i følge en Spotify-undersøkelse har 120.000 av oss jommen meg fortsatt en bøtte med spillelister titulert et eller annet med «guilty pleasure», så det må til likevel:

«Guilty pleasure» er et hult og meningsløst konsept.

Du liker noe, men du føler skyldfølelse fordi noen har innbilt deg at du ikke bør like det.

Skyldfølelse. Fordi du liker en sang? Ærlig talt.

Kan vi ikke bare bli enige om at liker du det, så liker du det?

At om en låt har kvaliteter som gir deg godfølelsen i en eller annen kroppsdel så kan du stå inne for at den gjør det også, uten å måtte moderere kjærlighetserklæringen av frykt for at et eller annet smaks-Gestapo plutselig står bak deg og klikker med hælene i varierende taktskifte?

Skal vi tolke begrepet bokstavelig, innebærer nemlig tallene fra Spotify at vi 2014 skjemmes over å høre på «Don't Stop Believin'» av Journey og «Call Me Maybe» av Carly Rae Jepsen.

Folkens! Sånn kan vi ikke ha det.

SPOTIFYs TOPP 10 GUILTY PLEASURE-LISTE:

Føler dere virkelig skam over å like knallbra poplåter? Og hvem er det i så fall som skal se ned på dere?

«Guilty pleasure» er et begrep som kanskje ga mer mening den gangen både portvokterne for hva som ble spilt og fasiten for god smak befant seg på trykk eller i eteren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var trangt om plassen før nettet blomstra og ga alt den samme tumleplassen, og om selve identiteten var knytta opp i at man likte et eller annet indieband eller en obskur subkultur som var opphøya i en gratisavis kunne det sikkert være provoserende at alt som var «så jævla mainstream» tok all plassen på radio.

Det ble fronter
av sånt. Man skulle helst forvalte den gode smak, ikke være som de mainstream-folkene, og da kunne man heller ikke like det de likte. Men i blant gjorde man det likevel. Så man fant opp sikkerhetsventiler: «Er en guilty pleasure, da, men, atte». «Liker det ironisk, da vettø».

Den typen kulhetsnevroser er som å frivillig gjenoppleve alt det verste fra den sosiale posisjoneringen på ungdomsskolen. Skal du liksom holde seg unna dansegulvet selv om Lou Begas «Mambo No. 5», førsteplass på skamlista til Spotify, minner deg om den beste hjemme alene-festen du noen gang var på?

FØLG DAGBLADET PÅ SPOTIFY:

Selvsagt ikke. Og i 2014 er det da svært få (noen er det vel) som leer et øyelokk om du liker både frijazz og Miley Cyrus om hverandre. Det er et ikke-tema.

«Guilty pleasure» er en overlevning fra en annen tid, et feigt og vinglete begrep. Kan vi ikke bare slutte å bruke det? Det kan til og med være tidsbesparende. Det er tross alt færre ord i «jeg liker denne selv om jeg vet at den egentlig er dårlig» til «jeg synes denne er bra».

Om du kvier deg for å pensjonere begrepet «guilty pleasure» helt fra musikksamtalen, bruk det bare om sanger det faktisk er grunn til å føle skam over å like. Den derre fengende låta om å drukne kattunger som gir deg oppriktig lyst til å drukne kattunger, for eksempel. Det er tross alt litt skammelig å ha lyst til å drukne kattunger.

Sånn ellers kan du gjerne trykke «rename» på de «guilty pleasure»-spillelistene dine nå. Noen navneforslag:

GLADGUTT: Lou Bega og hans «Mambo No 5» er ifølge Spotify brukernes største «guilty pleasure». Foto: Skjermdump fra musikkvideoen
GLADGUTT: Lou Bega og hans «Mambo No 5» er ifølge Spotify brukernes største «guilty pleasure». Foto: Skjermdump fra musikkvideoen Vis mer

«Trudes storfæstarliste» (hvis du heter Trude, er nordnorsk og liker store fester. For små fester gjelder egen liste).

«Gladlåtpatruljen» (som strengt tatt høres ut som det kunne vært tittelen på et P3-program).

«Mixteipen jeg aldri ga til hun pene fordi jeg ikke visste om den var kul nok» (som du omsider kan sende til hun pene nå, tjue år senere, enten med gjenforening eller besøksforbud som resultat).

«Lettbeint» (som undersøkelsen påpeker er det sjelden den progressive rocken som står på «guilty pleasure»-listene).

Og til slutt, kjære leser som har hengt med helt ned hit til bunnen av denne ordremsa og nå befinner deg ved den løvtynne grensa mellom artikkel og kommentarfelt.

Har du noe du føler er en guilty pleasure? I så fall:

Hvor kommer skyldfølelsen fra?